Diskordianisme

Jeg har funnet en religion som gir harmonisk samklang i møte med mine grunntanker. Akk igjen treffer jeg på noen i det jeg håpte var nokså uoppdaget terreng. Religionen heter “diskordianisme”, og har adoptert stridsgudinnen Eris fra gresk mytologi som sin egen (på latin heter hun Discordia). Religionen har ifølge Wikipedia blitt beskrevet både som en omstendelig vittighet forkledd som en religion og en religion forkledd som en omstendelig vittighet (et godt virkemiddel for å holde de troende både tvilende og muntre). Religionens hellige bok, Principia Discordia (“or How I Found Goddess and What I Did to Her When I Found Her”), er urkilden til ordet fnord (det eneste begrepet jeg hadde hørt om fra før av), noe som kan hende er temmelig arbitrært for diskordianismen, men det er såpass kult at det er verd å lese om.

Metafysikken er shopenhaueriansk i den forstand at virkeligheten er hinsides begreper, og ligner også ved det at orden og kaos, som sentrale begreper for diskordianismen, minner om det apollinske og dionysiske. Men hvis jeg forstår Shopenhauer rett (jeg tror i hvert fall dette gjelder for Nietzsche, som viderefører Shopenhauer) driver han et filosofisk legitimeringsarbeid for kunstens streben ut av “den lidelsesfulle individuasjon”. Han vil gjøre det mulig å simulere nirvana. Og den dionysiske kunst er for dette et middel, fremfor alt musikk. Musikk forstås som” en telefon til Gud”, som Nietzsche senere skulle satirisere det. Diskordianismen på sin side forstår det kaotiske som av to forskjellige slag, et begrepslig og et ikke-begrepslig. Det første kalles “det eristiske prinsippet” etter gudinnen, og betegner tilsynelatende kaos. Det andre får navnet Rent Kaos. Prinsippet for tilsynelatende orden får sitt navn i kontrast til kaos: det kalles “det aneristiske prinsipp”. Metafysikken er med andre ord meget frisk og glad.

Diskordianismen bruker seg av et symbol kalt the Holy Chao (uttl. “cow”), som imiterer taoistenes Taijitu (yin-yang) for å forklare forholdet mellom det eristiske og det aneristiske. Sistnevnte er representert ved en femkant (som er ment å diskret hinte til Pentagon), førstnevnte ved et gyldent eple på hvilket det står “til den smukkeste” på gresk (“kallisti”). Dette refererer til en myte om hvordan Eris med et slikt eple sådde spliden som forårsaket trojanerkrigen.

Det er overhengende fare for at diskordianister, som nietzscheanere og postmodenister, er veldig irriterende personligheter som lar seg fare i “spontaneitet” og anarkisme osv, noe som nesten oppmuntres til i innledningen til femte utgave av den hellige bok: “If organized religion is the opium of the masses, then disorganized religion is the marijuana of the lunatic fringe”. I religionens kropp finnes også mulige symptomer på dette, blant annet myten om “Greyfaces forbannelse” som står beskrevet i Principia Discordia, og som visstnok tillegges viktighet. Greyface er en mann som hevdes å ha levd i år 1166, da han preket at livet er alvorlig, og lek er synd og han vant merkelig nok mange tilhengere osv (forbannelsen er altså den populære tvangstanken om Seriøs Orden). Når jeg tenker meg om stemmer det nok ikke at dette er et ekte symptom, det ser bare slik ut herfra, fra en tid hvor liv leves lett og tåpelig (i hvert er dette der skoen min trykker, dvs: jeg lever for lett og tåpelig (…jeg er svak for selvanalyserende digresjon)). Boken ble tross alt utgitt første gang i 1965, noe som reflekteres i språket, som f.eks: “[F]ear makes for a bad trip. Man has been on a bad trip for a long time now.” (Principia Discordia, side 00042)

Men for å slutte på en høy tone; det som virkelig solgte meg var den følgende påstanden, som jeg har vært inne på ikke få ganger før. Jeg får stadig en dynemorgen-følelse av å tenke den:

Reality is the original Rorschach.
Verily! So much for all that.