Mot autentisitet

Å gjøre seg gjennomsiktig kunne kanskje vært ønskverdig, hvis det ikke var for at det er umulig. Og mer relevant: Den språklige uoverkommeligheten man møter hvis man forsøker å være gjennomsiktig er lett å få øye på og bli redd eller evt. oppildnet av.

• Mot introspektiv gjennomsiktighet: Et eventuelt forsøk vil bli altoppslukende, og jeg har verken tid eller krefter til det. Andre umulige prosjekter er prioritert.
• Mot sosial gjennomsiktighet: Det er en grundig mislykket sosial strategi. Siden sosial gjennomsiktighet forutsetter selv-gjennomsiktighet, medfører forsøket en selvanalyserende desperasjon.* Det er kanskje synd at så få setter pris på å få innblikk i eller delta i slikt. (Trolig er det fordi man har nok med seg selv. På den andre siden: skrap min rygg, så skraper jeg din. Kanskje er det den sosiale kulturen det er et problem med.)

Hva er alternativet? Å bli bekvem med å være en papirtiger (eller esel, rotte, ugle osv).

* Dette er menneskedannende. Alle bør gå gjennom en selv- analyserende desperasjon.

Kunstig intelligens forsøker å stå oppreist

Han kan også hoppe!

Verdighet er noe som må overkommes

Selvfølgelig trodde man at jorden var universets sentrum, at mennesket er det høyeste vesen på jorden, at vi har fri vilje og evig sjel, at sannheten var like rundt hjørnet, at verden ikke var så stor (i hvert fall ikke større en solssystemet/melkeveien/universet osv). Det er jo snakk om verdighet! Hvordan kan vi gå med hevet hode hvis alt vi vet er fiktivt, hvis viljens frihet og sjelens vesensbestemmelse er praktiske illusjoner, hvis verden overhodet ikke er sentrert rundt oss mennesker og våre hellige særtrekk (bevissthet, rasjonalitet, språk, verktøybruk eller hva det skulle være), hvis psykopati var en grunnleggende del av menneskenaturen, hvis sannheten var så langt vekke at man kan ledes til å tro at den overhodet ikke eksisterer, ikke engang som mulighet?

Redelighet er en ubehagelig affære. Så ubehagelig at selv våre høyeste fjell filosofene ikke makter å unnslippe gravitasjonen som forankrer oss til de beroligende intuisjoner. Det metafysiske behovet er pannekaker i forhold til behovet for verdighet!

Akk, la meg bli et fjell som vokser seg så høyt at jeg blir vektløs i toppen! Jeg vil heve meg over verdighet (hvor selvmotsigende det enn måtte høres ut). Enhver vaskeekte filosof og filosofi burde ville og forsøke det samme.

(Jeg er blitt provosert av et fenomenologiseminar. Introduction to Phenomenology av Sokolowski, som vi bruker i seminaret, er et makkverk. Jeg håper Husserl selv er bedre.)

Bok: Nietzsche’s Philosophy of Religion

Denne boken er svært bra. Den sentrale påstanden er befriende å få presentert utførlig, og med til tider svært god diskusjon. Dårlige sider ved boken er at det ikke er særlig god leseflyt, og enkelte steder kommer forfatteren (Julian Young) med underlige tenkemåter som avslører at han har bakgrunn i analytisk filosofi.

Anbefalt til alle som er mer enn overfladisk interesserte i Nietzsche, og som gjerne er ubekvemme med hans tilsynelatende rabiate (egoistiske, immoralistiske) side.

Ritualisert åndeliggjørelse av krig

Dette er et forslag til et kjernerituale i fremtidens religion. Jeg kaller det inntil bedre forslag for “åndelige dueller”.

Det er en ritualisert diskusjon hvor man legger sine mest grunnleggende forståelser på bordet, og er åpen for å la dem fordampe av bedre argumenter (noe som vil kreve rekonvalens). To deltagere, en eller flere vitner. Man duellerer jevnlig, for eksempel hvert år. En som går aktivt inn for å bli en kriger, vil gjerne duellere statistisk sett hver måned eller hver uke.

Utfordringer for de duellerende:

1. Å utlevere seg selv og sine forståelser på en redelig og åpen nok måte til at ens fiende har kjøtt å angripe. Man må være naken, metaforisk sett.
2. Å la seg vinne over av bedre argumenter.
3. Å ikke ta duellen personlig. I tillegg til dannelsesaspektet ved dette vil man bli en bedre duellant (det kan enhver bokser kan bekrefte).
4. Å ikke ty til skitne triks og hersketeknikker, dvs. at man må lære å undertrykke insinuerende tonefall og spottende øyne osv. (En annen, enveiskjørt variant av duellen vil maksimere bruk av skitne teknikker, med det formål å bygge opp motstandsdyktighet. Dette vil være et viktig overgangsritual; Jeg foreslår 16 år som laveste alder man tillates å forsøke.)
5. Vite når man ikke skal krige (når motstanderen er for skadet eller en selv ikke er sterk nok). Hvert slag krever en etterperiode for å få fordøyet ordentlig. Man må lære å kjenne seg selv godt nok til ikke å bli avhengig av dueller.

Formålet med dette er flerdelt:

1. Selvutvikling, -overvinnelse.
2. Foredling av sosialitet.
3. Sublimasjon av krigerske instinkter.
4. Kulturell erkjennelse av åndelig rang.
5. Systematisk dyrke frem begjæret etter klarhet og behovet for filosofi som terapi.

Med andre ord sjelspolitisk og samfunnspolitisk stabilitet.

Renhet

Renhet er definert som fravær av skittenhet.

Analogien til moral, som jeg tror blir gjort i både de gode og de dårlige religioner, er virkelig ikke treffende. Moralsk renhet er nemlig ikke fravær av skittenhet, det er skittenhet fortolket og stilisert etter en åndelig plan, grove drifter kanalisert i høye og hellige retninger. Moralsk renhet er åndens vellykkede beherskelse av driftene i vid forstand.

Hvordan kan man være puritaner (og det vil man jo gjerne være) når språket vårt ikke forstår renhet? Språket leder oss puritanere i retning kastrasjon!

Var det språket som avfødte det pinte misfosteret kristendom?…

Dokumentar om Jung

En time og tre kvarter. Består for det meste av intervjuer av en mengde svært sjarmerende gamle folk.

Jeg blir sikrere og sikrere på at Jung er en hellig mann.

Et mareritt

Jeg var eller lekte en reporter. Hjemme hos meg selv. Jeg snakket reporter-aktig til mitt eget speilbilde.

Plutselig blir jeg klar over noe spennende som skjer, som snart skal bli mye mer enn spennende. Ansiktet mitt er delt, over symmetrilinjen, i en kald og en varm side. Venstre side er kaldere enn høyre, og forskjellen øker hurtig. Jeg blir nummen på den kalde siden, og koker over på den andre. De skifter også farge. Venstre side blir blåaktig og litt gjennomsiktig (som is) slik at jeg kan se blodårer tydelig, høyre blir rød og der ser jeg (og hører, og føler) blodet pumpe. Jeg får panikk, og løper ut i stuen, hvor en generisk forsamling venner sitter. De får knapt reagert før jeg våkner.

(Venstre side av hjernen er rasjonell, høyre er mystisk.)

Levende ror (verdens lys?)

Når jeg en gang får mitt navn foreviget, kommer det til skje gjennom engelsk, siden engelsk er vårt fremtidige imperielle språk. Og siden man ikke har bokstaven ø på engelsk, kommer jeg til å bli kjent som Rudder (det blir i det minste mitt fonetiske navn). Nå, hva betyr rudder?

1. Nautical. a vertical blade at the stern of a vessel that can be turned horizontally to change the vessel’s direction when in motion.
2. Aeronautics. a movable control surface attached to a vertical stabilizer, located at the rear of an airplane and used, along with the ailerons, to turn the airplane.
3. any means of or device for governing, directing, or guiding a course, as a leader or principle: His ideas provided a rudder for the new company.

Det tilsvarende ordet på norsk: Et ror!

På tysk: Das Steuerruder.
Fransk: Gouvernail.
Spansk: Timón.
Gresk: Πηδάλιο.

Wake-initiated lucid dream (WILD)

Sitat fra Wikipedias artikkel om lucid dreaming, om en teknikk for å oppnå tilstanden:

The wake-initiated lucid dream “occurs when the sleeper enters REM sleep with unbroken self-awareness directly from the waking state”. The key to this technique is recognising the hypnagogic stage, which is within the border of being awake and being asleep. If a person is successful in staying aware while this stage occurs, they will eventually enter the dream state while being fully aware that it is a dream. Because one does not have to recognise a cue in order to induce a lucid dream using this technique, it tends to be more reliable than other techniques. There are key times at which this technique is best used; while success at night after being awake for a long time is very difficult, it is relatively easy after being awake for 15 or so minutes and in the afternoon during a nap. Users of this technique often count, envision themselves climbing or descending stairs, chanting to themselves, exploring elaborate, passive sexual fantasies, controlling their breathing, concentrating on relaxing their body from their toes to their head, allowing images to flow through their “mind’s eye” and envisioning themselves jumping into the image, or any various form of concentration to keep their mind awake, while still being calm enough to let their body sleep. During the actual transition into the dreamstate, one is likely to experience sleep paralysis, including rapid vibrations, a sequence of very loud sounds and a feeling of twirling into another state of body awareness, “to drift off into another dimension”. Also there is frequently a sensation of falling rapidly or dropping through the bed as one enters the dreamstate or the sensation of entering a dark black room from which one can induce any dream scenario of one’s choosing, simply by concentrating on it. The key to being successful is to not panic, especially during the transition which can be quite sudden.

Dette er uvirkelig kult. Jeg skal klare dette.

Det forklarer også noe jeg har lurt veldig på: Jeg har hørt de høye lydene det er snakk om her, flere ganger. Det hørtes ut som noe lignende skrik eller industriell saging. Jeg bråvåknet selvfølgelig av forskrekkelse — jeg trodde det var en advarsel om at jeg var i ferd med å bli gal (det var den perioden).

Jeg har også opplevd flere andre av tingene som står listet på hypnogogia-siden, mest spektakulært er følelsen av at kroppen har “gynget” rundt omkring, som om den ble tatt av vind eller vann. Hodet var stedbundet, som et slags anker. De etterfølgende netter forsøkte jeg å mane frem denne følelsen for lettere å få sove, og det fungerte meget godt. Senere har effekten avtatt, enten fordi minnet har mistet livet i seg eller fordi jeg ikke har forsøkt så grundig.

Ubevisst sosialitet

Man kan la underbevisstheten komme til uttrykk på andre måter enn gjennom drømmer. Man kan for eksempel drive med symbolikk gjennom kunst eller religion (om enn på en passiv måte, at man så og si venter på at symbolikken skal dukke opp spontant). Men vinduene til underbevisstheten er overalt; hvert eneste av våre områder for aktivitet er i prinsippet mulige hint om vår åndelighet i vid forstand (omfattende både bevissthet og underbevissthet, inkludert logikk osv).

Et av de desidert mest utviklede områdene for vår aktivitet er vanlig sosialitet. Det er derfor det meste av symbolikk er skrevet i et sosialt språk (f.eks. mytisk dramaturgi og antropomorfisme). Vår vanlige sosiale kommunikasjon består av flere ting, grovt sett språk, stemme og kroppsspråk. Språket, stemmen og de gestikulerende hendene har vi hele tiden kontakt med (vi hører og forstår det vi sier, vi ser hendenes bevegelser), så disse uttrykkene kan modifiseres til å stemme bedre overens med det vi forsøker å formidle (noe jeg her forutsetter at man til stor grad er bevisst hva er, selv om det nok ikke alltid er tilfelle). Underbevisstheten stenges altså av i vanlig sosialitet, for at vi skal kommunisere på en mer hensiktsmessig og effektiv måte.

Men: Bevisstheten har et blindpunkt. Den kan ikke se sitt eget ansikt.

Man kan riktignok se seg i speilet. Det man ser da er, som med når man hører stemmen sin osv. et reflektert, sensurert ansikt som uttrykker seg. Men det er ikke vanlig, og heller ikke helt lett, å se seg i speilet samtidig som man er sosial. Det eneste man har å gå på når man snakker med noen er vage minner fra å se seg selv i speilet og følelsen i ansiktet (en tredje viktig faktor er samtalepartneren mins reaksjonsmønster, men det er uvesentlig i denne sammenhengen). Ansiktet i speilet og ansiktet i sosial bruk er ikke det samme.

Dette åpner, slik jeg ser det, for at underbevisstheten i noen grad kan komme til uttrykk gjennom ansiktet. At dere kan se en type spor av min underbevissthet som jeg selv ikke har tilgang til.

Bevissthetene våre har en felles sosial virkelighet. Og den enes underbevissthet avslører seg overfor den andres bevissthet gjennom for eksempel ansiktsuttrykk. Men er det mulig at underbevissthetene våre kan ha et eget, “hemmelig” sosialt nivå, kanskje hovedsaklig på grunn av ansiktsuttrykkets manglende selvbevissthet (naivitet)? Og er dette noe som kan gi en viss grad av kredibilitet til enkelte dype følelser av fellesskap?

Denne teorien vil jeg kalle “svak telepati”.