Ubevisst sosialitet

Man kan la underbevisstheten komme til uttrykk på andre måter enn gjennom drømmer. Man kan for eksempel drive med symbolikk gjennom kunst eller religion (om enn på en passiv måte, at man så og si venter på at symbolikken skal dukke opp spontant). Men vinduene til underbevisstheten er overalt; hvert eneste av våre områder for aktivitet er i prinsippet mulige hint om vår åndelighet i vid forstand (omfattende både bevissthet og underbevissthet, inkludert logikk osv).

Et av de desidert mest utviklede områdene for vår aktivitet er vanlig sosialitet. Det er derfor det meste av symbolikk er skrevet i et sosialt språk (f.eks. mytisk dramaturgi og antropomorfisme). Vår vanlige sosiale kommunikasjon består av flere ting, grovt sett språk, stemme og kroppsspråk. Språket, stemmen og de gestikulerende hendene har vi hele tiden kontakt med (vi hører og forstår det vi sier, vi ser hendenes bevegelser), så disse uttrykkene kan modifiseres til å stemme bedre overens med det vi forsøker å formidle (noe jeg her forutsetter at man til stor grad er bevisst hva er, selv om det nok ikke alltid er tilfelle). Underbevisstheten stenges altså av i vanlig sosialitet, for at vi skal kommunisere på en mer hensiktsmessig og effektiv måte.

Men: Bevisstheten har et blindpunkt. Den kan ikke se sitt eget ansikt.

Man kan riktignok se seg i speilet. Det man ser da er, som med når man hører stemmen sin osv. et reflektert, sensurert ansikt som uttrykker seg. Men det er ikke vanlig, og heller ikke helt lett, å se seg i speilet samtidig som man er sosial. Det eneste man har å gå på når man snakker med noen er vage minner fra å se seg selv i speilet og følelsen i ansiktet (en tredje viktig faktor er samtalepartneren mins reaksjonsmønster, men det er uvesentlig i denne sammenhengen). Ansiktet i speilet og ansiktet i sosial bruk er ikke det samme.

Dette åpner, slik jeg ser det, for at underbevisstheten i noen grad kan komme til uttrykk gjennom ansiktet. At dere kan se en type spor av min underbevissthet som jeg selv ikke har tilgang til.

Bevissthetene våre har en felles sosial virkelighet. Og den enes underbevissthet avslører seg overfor den andres bevissthet gjennom for eksempel ansiktsuttrykk. Men er det mulig at underbevissthetene våre kan ha et eget, “hemmelig” sosialt nivå, kanskje hovedsaklig på grunn av ansiktsuttrykkets manglende selvbevissthet (naivitet)? Og er dette noe som kan gi en viss grad av kredibilitet til enkelte dype følelser av fellesskap?

Denne teorien vil jeg kalle “svak telepati”.