TV-serier

Etter å ha brukt timesvis på Battlestar Galactica, føles det som et personlig nederlag å innrømme at serien er dårlig. Første sesong var bra, nesten veldig bra. Men andre sesong blir dårligere og dårligere, helt til det forsvinner inn i det generiske dramaets sumplandskap. Nå skrur jeg av.

Futurama var også en stor skuffelse. Og Rome! Jeg vil ikke engang snakke om Sopranos, fysj! Det eneste bra TV jeg har sett på lenge, veldig lenge, er the Wire. Det var verd min tid. En sterk underholdningsopplevelse. Anbefalt.

Jeg vurderer nå Babylon 5, Carnivale og Star Trek (the old series). Flere forslag? Hvilken bør jeg se først?

Befolkningskontroll; Rick Roderick

En elendig stakkar forsøker å argumentere mot en god idé i en spalte ved navn “Really Bad Ideas”. Ideen er befolkningskontroll. Han slutter med setningene: “Human life should always be treated as precious and special. How can there possibly be too many of us?”

Jeg blendes av forakt, og må straks legge meg ned med litt helende Nietzsche-forelesninger på øret: Rick Rodericks forelesningsrekke “Nietzsche and the Post-Modern Condition”. Den anbefales sterkt. (Tre forelesningsrekker, inkludert nevnte, er tilgjengelige her.)

Firedimensjonal geometri

Jeg leste på Metatrons Kube på Wikipedia, fordi jeg fikk et innfall om å lage et brettspill med hellig geometri. Det er nok en dårlig idé, og jeg har allerede forkastet den, men det lille glimtet av inspirasjon bragte meg, om ikke et brettspill, så pådrivet til å legge ut på en magisk lenkevandring som varte hele kvelden. Denne posten deler noen av fruktene.

Se på denne fantastiske geometriske figuren! Det er en «tesserakt», en firedimensjonal kube hvor den fjerde rom-dimensjon er forsøkt representert, her ved bevegelse. Et annet navn på denne er «oktakoron».

Tesserakten er analog til en kube på samme måte som kuben er analog til en firkant. Serien går som følger: punkt, linje, firkant, kube, tesserakt, penterakt, hekserakt, hepterakt, okterakt, ennerakt osv. Disse har familienavnet «hyperkuber». Min favoritt, bortsett fra tesserakten, er okserakten (bilde).

«Polykoroner» er, som insinuert, navnet på firedimensjonelle geometriske figurer. Femdimensjonelle figurer kalles «polyteroner», seksdimensjonelle «polypetoner». Over seks dimensjoner gis figurene kjedelige navn, som 7-polytoper, 8-polytoper osv.

Hvis man kan bretter opp en kube, får man seks flater som konvensjonelt legges som et kors. Hvis man bretter opp en tesserakt på analog måte, får man et slags tredimensjonalt kors, noe Salvador Dali benyttet seg av i maleriet Korsfestelse (Corpus Hypercubus) fra 1954:

Wikipedia kan tilby flere dansende polykoroner. Det første bildet nedenfor er av et «pentakoron», som også blir kalt «hyperpyramiden». Det neste er et «hexadekakoron» (med kjælenavnet «ortopleks»), som har 16 celler. Til sist er det rotete «ikositetrakoronet», som har 24.

Det finnes selvfølgelig en hel mengde polykoroner, men de aller fleste er for store til å lage en enkel gif-animasjon av. Overrasket ble jeg da jeg fant en hel samling fantastiske stillbilder!

To måter å fremstille et «hekatonikosakoron» (120 celler):

Noen variasjoner på hekatonikosakoron-temaet:

Diverse «heksakosikoroner» (600 celler):

Til sist et par jeg ikke forstår. Jeg tror det kalles hyperbolisk geometri:

Denne siste har en d20-terning som kjerne. Forgreningene gjør at det for mine lekmannsøyne minner om et slags fraktal.

Apropos fraktaler…

Nei, det får jeg i så fall ta en annen gang.

Jeg har blitt en gynger

Ergonomiske hensyn har fått meg til å bli en gynger. Jeg sitter foran PCen som en ung muslim foran Koranen. Eller kanskje som en autist (jeg varierer gyngingen med forskjellige grep, som om det var en slags utrolig lat og udramatisk sittende dans). Dette gjør meg dobbelt så utholdende med kjedelige, repetetive oppgaver. Tenker på det som en «skjermsparer» for ledd og muskler.

Foreløpig gynger jeg bare «in the privacy of my own home»; jeg tør ikke komme ut av skapet riktig ennå, så hold dette mellom oss.

Ricky Gervais’ fryktelige hemmelighet

Prometeus

240 000 kvadratmeter spindelvev

I oktober 2002 bygget hundre millioner stolte edderkopper et fantastisk, svært forgjengelig, helt ubegripelig underverk.

“It was astounding to see,” he [en biolog] said. “I couldn’t believe my eyes. From two kilometres away it looked like a sheet of wet aluminium. It was the size of several city blocks. I have never in my 30 years as a biologist seen anything like this, in terms of quantity of spiders and quantity of web. Nothing even remotely approaching this.”

Ikke nytt navn likevel, men ny undertittel

«Gorm» ble på en måte for upersonlig.

«Pareidolon» er en sammensetning av to enestående ord, eidolon og pareidolia. Det uttales med trykk på «ei».

Oppdatering: Ja det stemmer, jeg har forandret tittel fra “Nytt navn”. Undertittelen står i en kommentar.

En merkedag: 9. mai 2007

I dag er nikotin og alkohol nøyaktig en måned bak meg.

Attentatet på J.F. Kennedy

Jeg har nettopp lest denne artikkelen av Bertrand Russell som stiller seksten spørsmål ved det offisielle narrativet om attentatet på Kennedy. Nå, Bertrand Russell er en mann jeg hører på! Det synes jeg dere også burde gjøre.

Populærkulturen har virkelig klart å dysse dette ned for meg, gjennom mitt uheldige inntak av komiserier da jeg var yngre. Nå ser jeg at kritikken er minst like berettiget som den mot 11. sept-narrativet. Og konklusjonen enda mer usikker.

Et utvalg relevante videoklipp:

• Slik så det ut live på Dallas TV
• Slik ble Zapruder-filmen presentert for første gang, tolv år senere
• «Bell-filmen», som viser at folk jaget opp «the grassy knoll» etter attentatet
• Gammel newsreel som viser at Lee Harvey Oswald blir drept, to dager etter arrestasjonen
  
• Darth Vaders stemme intervjuer et øyevitne som sto svært nær bilen i drapsøyeblikket, 29 år etter hendelsen
  
• Intervju av et øyenvitne på Dallas TV kort tid etter hendelsen
• En «assassination researcher» hevder det var en falsk «secret service»-agent på «the grassy knoll»
• Om drapet på konstabel Tippit, som Oswald fikk skylden for

Virkeligheten er en stemning

Jeg går ute en tur, og hører på Marissa Nadlers meget gode album «Bird on the Water». Det er sterke farger ute, eller i hvert fall i øynene som ser. Utrolig vakkert på en litt tvetydig måte. Sublimt, ville kanskje Kant kalt det (eller kanskje ikke; han fant ikke det sublime i annet enn dramatiske ting som avgrunner og orkaner og Peterskirken). Folk går forbi meg sløvt eller på den primitive attitude-måten, himmelen er ordinær-grå, elven lukter høst, selv om det er sommer.

Dette — sublimt! Oppsvulmede øyne og øre. Rødmende, skjelvende følehorn. Gråten i halsen. Jeg må være den gjenkomte Jesus, slik jeg finner meg vandrende i takt med skaperverket på denne måten. Jeg er nær. Høy på virkeligheten. Eller kanskje det er serotoninene som er ute av kontroll. Det varer nok høyst et kvarter, men tiden går for sakte til å kunne være en bekymring.

***

Virkeligheten er en stemning. Uvirkelighet er fraværet av denne.

Eller kanskje det er motsatt, kanskje virkeligheten er fraværet, og uvirkeligheten stemningen; en slags irritasjon. Nei, la oss ikke bli buddhister…

***

Noen ganger oppleves virkeligheten nærmere enn ellers. Sansene våkner, opplevelsen blir fyldigere, fornuftens stemme blir målløs, men tenker for seg selv «gode gud, virkeligheten må være like rundt hjørnet» og venter som et barn med store øyne.

Denne følelsen er sterk nok til å bære et liv, et uavhengig liv, en filosofisk nihilist som meg selv. Dette er det jeg hviler på. Denne følelsen er nok. Uten den ville selv jeg ha måttet gripe til en eller annen form for støttebjelke, kanskje ville jeg til og med sunket så lavt at jeg ville prostituert sjelen til en eller annen form for epistemologisk realisme! Hva som helst for å overleve. Det mer ærbare ville dog vært å «la seg fare», for å snakke som en mann fra 1800-tallet.

***

A: Men — er det bare en følelse?, bare en stemning?

B: Haha, «gresshopper», jeg har lært deg sannheten, nå er det din tur å lære vekk — til instinktene dine!

***

For hvor mange andre er virkelighetens stemning den samme som opplevelsen av læring (uten at man nødvendigvis er seg bevisst dette)? Er dette vanlig eller sjeldent? Hvor stor spredning er det mellom våre forskjellig definerte virkelighetsstemninger?

For hvor mange andre er virkelighetens stemning så godt som ensbetydende med hellig?

***

Hvis virkeligheten er en stemning, burde det være mulig å øve seg opp evnen til å kontrollere intensiteten. Man kan forsøke å å intensivere den i ellers ubemerkelsesverdige situasjoner, som det jeg beskriver i begynnelsen av posten. Eller tone den ned: fremmedgjøre seg i de mest hjemlige situasjoner.

Ærlig talt vet jeg ikke om det går an å dele inn i opp og ned på denne måten, idet intensiveringen innebærer fremmedgjøring, og motsatt. Av og på er kanskje en bedre deling, og ja, det kan absolutt være gunstig å kunne skru av virkeligheten. Den kan jo fort bli litt påtrengende.

Hvordan det enn forholder seg med kategoriene, poenget står. Og jeg vet det er mulig å oppnå en viss kontroll. Det viktige spørsmålet er; hvor er begrensningene, og hvorfor?

Bunt 7/6-07

En forsker ved navn Alfred Wong foreslår å bekjempe CO₂-nivået ved å ionisere CO₂-partiklene og sende dem ut i verdensrommet gjennom takluken i jordens magnetfelt (over Arktis), melder the Economist. Veldig spennende tankegang.

En annen forsker, ved navn Yoshiaki Ohashi, skriver beskjeder til fremtiden inn i genene til bakterier. Forklaring, i hans egne ord:

“If we, like the dinosaurs, are threatened with extinction, how can we leave a message to the future?” he asks. “Unfortunately, present methods using floppy disks and CDs are not common between the new intelligent organisms and humans, but DNA is common. If an extraterrestrial life is based on DNA, we have the possibility of communicating with them.”

The Keio team’s method allows for the integration of large chunks of code into bacterial DNA. At present, they can handle up to 200,000 characters. “According to my rough calculation, the New Testament of the Bible contains approximately 1 million characters in English,” Ohashi says. “Hence, one bacterium can store one-fifth of the New Testament.” Lila Kari, a professor of biocomputing at the University of Western Ontario, adds that “DNA has tremendous information density. To encode the same amount of data that you can encode in five grams of DNA, you would need something like 150 hectares of the absolutely latest IBM hard disk. It’s mind-boggling.”

En sosiologisk vinklet artikkel om de virtuelle samfunn. Nevner i forbipasserende det tankevekkende begrepet «the economy of attention», som refererer til et perspektiv hvor oppmerksomhet ses på som en vare med stor etterspørsel.

En blodkritisk artikkel om blogging. Den hevder, som meget sant er, at blogging som fenomen er nihilistisk. Likevel, vil jeg legge til, kan ikke bloggere bli kalt nihilister, for på denne måten forbigås hele problemet: At det er de demokratiske krefter som er nihilistiske, at «opinionen» nivellerer kulturen, til ruiner. Artikkelen sparkes i gang med dette memoriseringsverdige sitatet:

“Den radikale kendes på sin rationelle dybde; i tabet af en rationel metode melder nihilismen sin ankomst. Den radikale er altid i besiddelse af en teori; nihilisten derimod sætter stemningen i dens sted.” — Max Bense (1949)

Anbefalt SF-forfatter: Ted Chiang

Via Free Speculative Fiction Online fant jeg ut at tre noveller av Ted Chiang er fritt tilgjengelige på nettet. To av de tre, «Understand» og «Division by zero», er inkludert i den utmerkede novellesamlingen Stories of Your Life, and Others. Den tredje tilgjengelige novellen, «What’s expected of us» (pdf) er ikke med i samlingen (som for øvrig inneholder nesten hele Chiangs livsverk) og er svært kort. Lykkeligvis er den samtidig svært god. Jeg vil anbefale å lese den først, dernest «Understand».

Språkhygiene

Det lave maktspill er kommunikasjonsugress, en sosialitetssykdom. To sentrale elementer som blir brukt i det lave maktspill er insinuasjon og kroppsspråk:

Insinuasjon
Svindel i de fleste tilfeller, men ikke alle. Insinuasjon kan være:

• en måte å tvinge andres våkne oppmerksomheter i kne foran deg. I ærefrykt (eller i mistenksomhet).
• en måte å klore uten å vise klør (av moralsk/sosial forfengelighet/urenhetsfobi).
• en måte å infiltrere og manipulere en svakere forstand (eller gjøre en sterkere forstand forbannet/faderlig).
• en åpenlys høflighetsbekledning i situasjoner hvor nakne ord kan få unødvendig sterkt utslag (her tenker jeg på en form for insinuasjon hvor mottaker er ment å være bevisst hva det er som skjer).
• en måte å være ærlig uten å bli tatt til ansvar for det man sier.

Insinuasjon er vanskelig å argumentere mot og lett å bortforklare. De lave former for insinuasjon er som regel uberørbare, men i unntaksvise situasjoner er det nødvendig. Alle som ikke har det nødvendige skarpsinnet og overskuddet for å riste av seg skitten, bør unngå disse «unntaksvise situasjoner» i alt annet enn kontrollerte tankeeksperimenter.

Kroppsspråk
En nær slektning av insinuasjon, for hvem ord er helt uvesentlig. Det hevdes at 93% av språk er kroppsspråk. Oversettelse: det gjennomsnittlige menneske ligner et dyr mer enn det gjør oss noenlunde opplyste.

* * *

Opplysning: Språk skal være åpenlyst. Slik er det til det beste for både egenutvikling og den sosiale forbindelsen. Åpent, lyst, nakent. Med tid og fokus blir det på denne måten høyt.

Til det beste for egenutvikling
Fordi når man spillet det lave spillet, blir man også spilt. Det er en ond spiral nedover, lavere og lavere. Å melde seg ut av spillet kan kanskje være vanskelig i begynnelsen, men vil gi et utrolig lett hjerte. (Sammenlign med hurtige og langsomme karbohydrater: det lave spillet gir et kick og utbytte på kort sikt på bekostning av fremtiden, mens det høye spillet er et glass juice og skiver med makrell i tomat.)

Til det beste for den sosiale forbindelsen
Det lave spillet er splittende. Vold er en fortsettelse av det lave spillet med andre midler. Sublimert konflikt på den andre siden, forener individene med å gjøre krigen upersonlig. Makt går over til å handle om innsikt og dømmekraft.