Anklage mot kristne

“Men, du kan ikke tro at dette er virkelig!” er feil anklage å rette til kristne og andre religiøse, for uvirkeligheten er nettopp poenget.

Realisme er et umenneskelig perspektiv: Intuitivt er vi langt mer liberale med hvilke erkjennelseskategorier vi tillater oss å bruke enn hva vitenskapsmenn er — mer enn hva Kant klarer å forestille seg. Kristne og andre vil åpne for dette i vår vitenskapsdominerte tidsalder: De vil uskadeliggjøre fornuften ved å slå krøll på den! En utspekulert nok metode for å hjelpe folk å ta “troens sprang” inn i det absurde eller overnaturlige.

Prosjektet er edelt nok, men de kristne har misforstått det: De ber om å bli tyrannisert av et eventyr — mens de burde vært fortellere! Dette er den riktige anklagen. Dessverre vil de ikke forstå det, for de fleste av de som stadig holder på troen er enkle. Og realistene vil som regel heller ikke forstå det, selv om de er sofistikerte.

Dette temaet har altfor få deltakere.

To portrettjournalistiske dokumentarer om hhv. Iran og Israel

Rageh inside Iran handler om en britisk journalist ved navn Rageh Omaar som forsøker å se hvordan Iran ser ut innenfra, bak den svært sensurerte fasaden. Underveis snubler han uti en situasjon hvor han blir nødt til å legge seg ned for å be for en ny tunnel, på selveste president Ahmadinejads høyre side! Et severdig øyeblikk. Dokumentaren selv er forutsigbar nok: Iranere er, som de fleste mennesker, hyggelige. Og landet sliter stort med problemer som arbeidsløshet og rusavhengighet.

Battle for the Holy Land: Love Thy Neighbour handler om en annen britisk journalist, som reiser inn i Vestbredden og blir fortalt om palestinernes situasjon der. En interessant dokumentar, med noen skremmende utsagn. Konklusjonen er at Israel behandler palestinerne svært urettferdig og at landet trengt en del mer demokratiske verdier. Den lette diagnosen er at krig gjør folk sinte og dumme. Nøyaktig hvordan det har kommet til dette, vet jeg ikke, men skal forsøke å finne ut av. Spørsmålet er om hvor strategisk lurt det var av Israel å føre en aggressiv politikk i landets tidlige historie, og hvor lurt det er å fortsette med en slik politikk.

Min antagelse er at det var et nødvendig onde å være aggressiv tidlig — det er, hvis man forutsetter at opprettelsen av Israel er legitim — men at strategiens fortsettelse virker mot sin hensikt. Kanskje problemet er at en strategisk helomvending ikke er så enkelt. Kanskje strategien vil leve like lenge som den generasjonen som iverksatte den. Kanskje det krever en generasjon eller to for å få ned blodtrykket.

På bakgrunn av disse antagelsene og kanskjene, råder jeg med andre ord om å være svært bekymret for Midt-Østen. Spesielt på grunn av situasjonen med Iran, som jeg kommer tilbake til.

Spin

Videoen over er noens utvalg av klipp fra en film fra nittitallet ved navn Spin. Den er laget av en mann som ved hjelp av sin parabolantenne lette frem ubehandlet videostrøm ment for bruk av TV-kanaler.

Photosynth demo på TED

En fantastisk severdig demonstrasjon. Jeg gleder meg til jeg får tusen ganger mer datakraft for hånden.

Hans Rosling på TED igjen

Denne videoen ble gjort allment tilgjengelig for ikke så lenge siden. Som det forrige, er også dette foredraget interessant, selv om det går i mye av det samme.

Trials of Henry Kissinger

En OK film om Kissingers politiske karriere.

Ubegrunnet spekulasjon: Jeg lurer på om all illusjonismen finner sin opprinnelse i at Kissinger ville gjøre det umulig å avsløre at han ikke var verdens lureste mann, som han hadde blitt profilert. Dét er et vanskelig diplom å ha hengende over seg.

Kissinger-sitater

Jeg snublet først over ett (nummer to på denne listen), og fulgte lenken for å se om det var flere gode. Det var det:

Moderation is a virtue only in those who are thought to have an alternative.

The absence of alternatives clears the mind marvelously.

The nice thing about being a celebrity is that when you bore people, they think it’s their fault.

Each success only buys an admission ticket to a more difficult problem.

A crisis does not always appear to a policymaker as a series of dramatic events. Usually it imposes itself as an exhausting agenda of petty chores demanding both concentration and endurance.

Power is the great aphrodisiac.

Oppdatering: Noen flere, fra WikiQuote:

Whatever must happen ultimately should happen immediately.

To be absolutely certain about something, one must know everything or nothing about it.

The longer I am out of office, the more infallible I appear to myself.

The essence of this man is loneliness. [Om Richard Nixon]

It was a Greek tragedy. Nixon was fulfilling his own nature. Once it started it could not end otherwise.

If you don’t know where you are going, every road will get you nowhere.

In our “age of the expert” the expert has his constituency — those who have a vested interest in commonly held opinions; elaborating and defining the consensus at a high level has, after all, made him an expert.

Fog of War

Klippet over er ikke selve filmen, men et minuttlangt klipp som ble klippet bort. Hele filmen finnes her, på Google Video (fred være med dem), og det jeg snakker om er selvsagt den utmerkede dokumentaren om og med Robert S. McNamara, USAs forsvarsminister i begynnelsen av Vietnam-krigen. Han kommer med noen rystende utsagn om hvor nær vi har vært atomkrig, og det avsløres også hvor dumme de var på toppen, som f.eks. ikke visste at Vietnam hadde vært i konflikt med Kina siden tidenes morgen, og at Vietkong selvfølgelig ikke så på seg selv som en rød bonde i et globalt sjakkspill, men tvert imot var motivert av tanken på nasjonal frigjøring! Vietkong på den andre siden var like dumme: De trodde amerikanerne var der for å ta over den kolonialistiske stafettpinnen fra Frankrike. Dyktigere research kunne muligens unngått krigen, under hvilken det ble sluppet to til tre ganger så mange bomber som ble sluppet over Europa i andre verdenskrig, og flere millioner mennesker døde (herunder 1,1 million vietnamesiske soldater, 4 millioner vietnamesiske sivile og 58 tusen amerikanske soldater).

Sterkt anbefalt.

Om fremtiden, med en utlegning av min forståelse av økonomi som utgangspunkt

Når man kjøper en vare, er verdien bestemt hovedsakelig av ressursene som kreves for å produsere varen.

Arbeidskraft er en ressurs. Hvis det skal mye til for å produsere arbeideren (utdanning, erfaring), blir arbeideren mye verd. Hvis en verdifull arbeider produserer en vare, vil varens verdi øke raskere enn hvis en verdiløs arbeider produserer den samme varen.

Hvis jeg jobber på en fabrikk, får jeg en lønn som omtrent tilsvarer den verdien jeg tilfører varene jeg produserer. Pengene bruker jeg på andre varer som har blitt produsert på samme måte.

Når jeg bruker pengene mine, kunne det teoretisk sies å bety at noen får lønn. Men forbruk påvirker økonomien på en langt mer indirekte måte. Markedet utvikles ikke som en reaksjon på forbruk, for dette er for tregt (det tar lang tid å sette opp bedrifter osv) — markedet utvikles på grunnlag av forventning om hvordan markedet kommer til å se ut. Hvis man behersker svingningene i forventning, enten ved å manipulere etterspørselen (reklame) eller ved å forutsi den (børsmegling), kan man tjene penger.

Penger er verdilapper som står for verdier. De er IOU-lapper uten adressat. Penger er ingenting mer enn poeng.

I vårt nåværende økonomiske poengsystem, belønnes altså tre ting: 1. Produksjon, 2. Manipulasjon og 3. Forsyn. Disse poengene kan vi bruke på varer og tjenester i uendelig mange varianter.

I tillegg til de nevnte forhold, er også staten en viktig faktor i økonomien. Staten kan i teorien sette grenser for hvor langt kapitalkreftene kan gå i å nå målet om å tjene poeng. For eksempel er det i Norge ikke lov å manipulere folk til å drikke alkohol med reklame på TV. Og hvis du har for vane å forgifte naturen, kan det også hende at staten kommer til å irettesette deg. Selv om det er ved siden av temaet, vil jeg påpeke: Staten er ikke så flink til å sette grenser. Dette er pga. at statene lever sammen i en internasjonal naturtilstand. Kapitalkreftene går til de landene med de mest gunstige forhold for å utvikle industri eller hva det skulle være. Gunstige forhold er f.eks. et fravær av arbeiderrettigheter, ingen miljøbegrensninger og lave skatter. Dette er gunstig bare hvis det står i kontrast til andre land — mao., hvis alle land har høye skatter, vil kapitalkreftene bare heve skuldrene et lite øyeblikk, og deretter gå likeglade back to business. Derfor trenger vi en global politisk enhet. Nok om dette, det er som sagt ikke temaet.

Poenget mitt med denne teksten er nettopp dette med poeng. At penger er poeng, og at det er rasende galt at man bare skal få poeng for å lage varer og beherske forventning.

Tenk om det kapitalistiske poengsystem lå til grunn for et dataspill. Hvilke spillkulturer hadde blitt dyrket frem?

Vi har to løsninger på problemet. Enten må en politisk enhet trumfe den kapitalistiske orden. Eller så må den kapitalistiske orden utvikles, innlemme flere verdier. Antageligvis vil begge disse løsningene bli brukt.

En utvikling av kapitalismen som innebærer en detachment av verdier fra varer og tjenester, til å inkludere ting som f.eks. bærekraftighet mht. miljøet, er en uhyre interessant tanke. Miljøkvoter er allerede en realitet (tror jeg, jeg følger ikke egentlig med). Og jeg tenker det det ikke er lenge før også andre gunstigheter inkorporeres. La oss si at man belønnes med noen poeng her og noen poeng der for å være redelig, for å være systemkritisk, for å bidra til politisk stabilitet osv. Kanskje vi til og med får en paradoksal belønning for å utvise altruisme! Poenget mitt er at dette ikke lenger kan kalles et økonomisk system, men må gis navnet et moralsk system.

Jeg vil ikke her undersøke nøyaktig hvor og hvordan katastrofalt et forsøk på å gjennomføre en slik revolusjon ville utfalt. Det er av liten interesse, for jeg innser at muligheten er forhindret av det jeg vil kalle rasjonaliseringsproblemet: Hvis man får poeng for å pusse tennene sine (for å ta et tåpelig eksempel), ville det krevd grundig overvåkning for å være sikker på at alle som får poeng har fortjent dem. Jo større deler av livet som bokføres, desto mer inntrengende må overvåkningen bli. I denne forbindelse vil jeg atter en gang anbefale Adam Curtis, spesifikt The Trap.

Overvåkning løser kanskje rasjonaliseringsproblemet i stor grad, men er selv et et enda større problem. “Who watches the watchmen”, som Alan Moore kan sies å ha formulert det. Løsningen på dette problemet er… enda mer overvåkning! Jeg er ikke ironisk, jeg mener at dette er en fullgod løsning. Radikal overvåkning. Jeg tenker ikke på kameraer i alle rom, men overvåkning av sinnet, fra innsiden. Jeg tror det bare er snakk om tid (la oss si hundre år for å være på den sikre siden) før vi har høyt nok utviklet nevrobiologi til at vi kan innenfor rimelighet si at vi kan lese tanker. Og når vi kan dét, kan vi lage et politisk system som påbyr alle watchmen å ha teknologien installert. Såvidt jeg klarer å se, er dette et sannsynlig punkt hvor overvåkning ikke lenger er en trussel mot politisk helse.

Og det er nå det begynner å bli interessant. Nå har vi et samfunn som har perfeksjonert det kapitalistiske poengsystem, slik at det ikke lenger er et økonomisk system, men et moralsk. Det omfatter alle handlinger man foretar seg, og man kan ikke lure det, for man er overvåket fra innsiden av hodet. Lover og normer er justert til denne situasjonen, så de er ikke lenger så absolutte. Man har rom til å prøve og feile. Målet er tross alt ikke å gjøre samfunnet umenneskelig og robotisk, men velfungerende. Maskinen gjør sitt beste for å redusere stress og fremmedgjøring blant tannhjulene sine.

Her reises nok et problem: Hvis man får et antall poeng for å hjelpe en gammel dame over veien, gjør man det for å kunne bruke poengene på noe man vil anskaffe seg. Den moralske handlingen blir utført, men uten den moralske motivasjonen. Motivasjonen blir eksternalisert i det perfekte kapitalistiske system.

“Ikke nødvendigvis”, vil man kanskje innvende, “det er jo bare til å legge inn flere og flere og dypere og dypere former for målinger. For eksempel kan man lage et system hvor man får ekstrapoeng hvis man smiler til den gamle damen samtidig som man hjelper henne over veien. Og på nivået over dette igjen, kan man høste noen poeng for at man varmes av god samvittighet når man gjør det, osv. osv. På den måten vil folk bli dypere og dypere moralske.”

Moralske i samsvar med hva? Moral er ikke her (eller noen andre steder for den saks skyld) lover skrevet i stjernene! Moralen vil stå skrevet i programvare — det er mao. i aller høyeste grad eksternalisert!

Her er det vanskelige spørsmålet: Er dette ønskelig?

Det vanskelige svaret er ja. Hvis alt går oss vel (dvs. hvis vi ikke går under), vil vi bli — ikke bare en global politisk enhet, men en global nevrologisk enhet. Individuell identitet vil være et ensomt spøkelse fra fortiden. Vi vil ikke være å kjenne igjen. Ikke minst fordi vi vil ha blitt kyborger med koblinger langt ut over en enkelt kropp. Vi vil ha telepatisk tilgang til hverandre, og mulighet for å fjernstyre et utall forskjellige kropper/maskiner, med full direkte opplevelse osv. En “person” vil ikke lenger være en helhet i og for seg selv, men en del av en større helhet som omfatter hele menneskeheten, på samme måte som en enkelt hjernecelle bare tar seg av en liten del av hjernens oppgaver. Vi vil være én global bevissthet.

Dette er løsningen min. Det er det høyeste punkt jeg kan forestille meg.

Jeg er veldig redd for at jeg tar feil. Men det er godt mulig at jeg projiserer behovet mitt for en lys fremtid (hvor enn fjern). Med andre ord, at letingen ble konkludert såpass langt inn i fremtiden bare fordi det blir vanskelig å forestille seg hvilke elendigheter man kan stå overfor i en slik situasjon…

Grunnen til at jeg er veldig redd er selvsagt at situasjonen ser virkelig, fryktelig håpløs ut hvis det ikke er et lyspunkt som f.eks. global bevissthet i enden av historien. Da vet jeg ikke om vi kommer til å klare oss særlig langt. Kanskje ikke stort lenger enn til det utviklingstrinnet vi er på akkurat nå. Det er mulig at historien går som grafen nedenunder, om og om igjen helt til solen spiser oss:

Det ville vært toppen av meningsløshet.

Hvis jeg noen gang mister håpet på denne måten, har jeg heldigvis planen klar: jeg ville flyktet jorden så snart som mulig med en tilfeldig fruktbar kvinne og skapt en bærekraftig koloni på en liten asteroide. Og på fritiden skulle vi lekt at vi var den lille prinsen og hans imaginære fruktbare kvinne.

Jeg antar det kan være mulig å leve et meningsfylt liv i en verden som ikke er på vei noe sted også. (Er det bare er snakk om tilpasning!?) — Men for et nederlag det ville vært. Det ville vært enda verre en Guds død. Eller en horribel gjentagelse.

Enda en film om 11. sept.

Kanskje mer en powerpoint-presentasjon enn en film, men den er ganske bra. I forhold til de andre filmene jeg har sett er den behagelig kald og tørr.

For å samle sammen det jeg synes er de beste grunnene til at det skulle være en insidejobb:

• Pentagon ville teste forsvarsverkene sine (filmen over gir gode grunner for denne tesen).
• Tvillingtårnene var gamle, fulle av asbest og altfor dyre til at det ville være kostnadseffektivt å renovere (en av de andre filmene jeg har lenket til diskuterer dette).
• De neokonservative ville få rettferdiggjort drømmen om å frigjøre midtøsten — de var faktisk så naive (Seymour Hersh har sagt noe om dette, skal se om jeg finner det).
• Nevnte gjeng ville også gi amerikanerne purpose, som de etter sigende har manglet siden femtitallet; før den ugudelige rock and/or roll (se The Power of Nightmares). Det interessante her er at forsøket på å gi folket purpose gjennom en konspirasjonsteori om at frihetsspisende arabere vil dem vondt, veldig vondt — biter den gavmilde hånden som mater, hånden til de faktiske bakmennene — disse har nå har en stor folkelig bevegelse på nakken, en bevegelse med purpose nok til å kanskje en dag lage en virkelig smakfull dokumentar, uten rosa skrift og uten gresselig musikk — kjølig og tørr og saklig og selvkritisk og alle de andre gode egenskapene, det skulle jeg gjerne sett. Håper Adam Curtis tar jobben.
• Litt korrupt børsspekulasjon (skulle gjerne sett/lest en diskusjon om dette) og dessuten har nok flere involverte benyttet seg av at hendelsen er en slags super-makulator.

Denne listen ser litt liten ut, men jeg kommer ikke på flere gode. Noen forslag?

Svoveltale fra halvsøvne

Dette fant jeg i morges. Jeg skrev det i går natt, rett før jeg sovnet. Det er uten innledning, så jeg burde kanskje si et par ord. Begynnelsen ser for meg ut som argumentasjon mot den neokonservative bekymring foran nihilismen. Etter det tar bildet over hele tankeretningen.

Det er ingen fillesak, men alvorligheten er ikke på relativismens side. Det tunge faktum er at Fukuyama og hans konservative røverbande stadig klamrer seg til navlestrengen til Guds trygghet.

Deres bilde av den vise er en som er avskylig overvektig av å sutte på idé-himmelsk nektar, dvs. utspekulerte løgner av en bestemt smak: søtt og kunstig.

Se det for deg: En liten gruppe sykelig fete, konstant rystede (skvulpende) menn, nakne og svette av Guds salig-bleke lys, og med en tynn bærekabel fra himmelen, laget av guddommelige men ikke desto mindre motbydelige kjøds-bestanddeler (bl.a. sener). Mennene dangler litt med bena (for de blir holdt noen centimeter over bakken) og venter på matbitene som sakte presses nedover av Guds peristaltiske bevegelser.

Heretter følger et avsnitt som begynner midt i en setning, det handler om hva som skjer med dem hvis man kutter navlestrengen (dvs. at de konfronterer “nihilismen”):

[...] hvis de ikke er blitt for mette og tykke på fantasistrengens hurtige karbohydrater da, i hvilket tilfelle de vil plaske i bakken og ikke evne å mønstre muskler til å finne ekte mat. Vi kan kanskje fôre dem i en overgangsperiode.

Det siste der husker jeg at var ment som en taktisk manøver, fordi å omvende en av dem vil være enda sterkere enn å infiltrere dem. De kan ikke overtales av andre enn hverandre.

USAs statlige gjeld

Nå har jeg sett enda en dokumentar (jeg er fremdeles syk). Til å begynne med synes jeg den var veldig skummel, for den handler om USAs statlige gjeld, og kommer med noen svært dramatiske spådommer. Den er fra 1992, og spådommene har ikke kommet i oppfyllelse enda, men det er ganske skummelt likevel, siden jeg får bekreftet situasjonen andre steder, med grafer som denne, fra en artikkel i National Public Radio fra mars 2006 (lurer på hvorfor en radio har så mye avisvirksomhet på nettet):

Det må sies at denne nok er noe misvisende, siden den ikke er inflasjonsjustert.

Per i dag er gjelden på 8,9 trillions (på norsk: billioner) ifølge en side som heter US National Debt Clock.

Sitat fra artikkelen med bildet: “When President Bush took office five years ago, the national debt was at $5.6 trillion; since then, big budget surpluses have collapsed into huge deficits, and the debt has shot up nearly 50 percent.”

Men tilbake til dokumentaren: Jeg tok den altså alvorlig til å begynne med. Men så begynte den å oppføre seg veldig underlig. I likhet med Wal-Mart-dokumentaren, runder den av med litt kristendom. I motsetning til nevnte dokumentar, tar den helt av. Blodkristne formaninger faktisk. Musikk hører også med; heldigvis ikke fullblown patos-vibrato, bare litt strykere. Utrolig nok klarer de til og med, et kort øyeblikk, å implisere at de homofile har skylden.

En kommentar på googlevideo opplyser om at en av de sentrale intervjuobjektene i filmen er berømt som mannen som tilbakeviser ateisme ved hjelp av peanøttsmør. Sørg for å ha noe å klemme på for å lede vekk smerten denne videoen vil påføre:

På en vanlig dag, hvor jeg ville hatt langt mindre tid for hånden, ville dette vært nok til tappe meg for interesse for temaet. Men ikke idag, for jeg er syk.

Jeg har foretatt litt research, og har funnet noen artikler jeg synes ser bra ut. Først ut er en artikkel i NewsTarget som viser til det som kalles for den første innrømmelsen fra autoritetene om situasjonens alvor, denne artikkelen postet av the Federal Reserve of St. Louis. Jeg har bare lest førstnevnte. Spådommen herfra er den samme som i den kristne dokumentaren, at det mest sannsynlige utfallet av utviklingen er hyperinflasjon, dvs. at staten trykker opp penger for å betale ned gjeld. Dette var det som skjedde i Tyskland etter første verdenskrig, da dagligvarer kostet omtrent en trillebår med penger. Dette har en klar sammenheng med den brede appell Hitler fikk da han fremsto med sitt strenge blikk og ansvarlige bart. Ergo er det mer å bekymre seg for enn at USA får overforbruket sitt radbrukket. Og fascistoide strømninger er det jo virkelig ingen mangel på i USA! Se bare Jesus Camp!

No politician ever got elected by promising voters their entitlements would be halted, did they? Political popularity is derived from promising voters precisely what the nation cannot afford: Endless entitlements and runaway spending without apparent consequence.

Demokratiet er selvfølgelig problemet. Det er ikke en stabil politisk struktur. Det er ikke populært blant barn å foreslå å gå til tannlegen. Derfor unngår de folkevalgte å foreslå slike ting. Dårlige nyheter skremmer velgerne, så den amerikanske staten driver systematisk juks med tall, bl.a. buskjett-tall ifbm. gjelden, for at de skal se mer tiltrekkende ut. En kommentator i den kristne filmen jeg har diskreditert, sier at det er så grovt at hvis de hadde vært private, ville de gått i fengsel. Grunnen til at jeg kjøper påstanden om talljuks er for det første at det er en rimelig påstand, og for det andre at det minner meg om hvordan de jukser seg til lave tall på arbeidsledighet ved å se bort fra mange svært relevante grupper, som f.eks. de som har vært arbeidsledige lenger enn seks måneder… Kilden jeg har dette fra er enten Le Monde eller en venn av meg (Håvard). Jeg husker ikke, og orker ikke å lete det frem.

Et siste tema fra artikkelen fra et avsnitt lenger opp: Det eneste som holder USAs hode over vannet, er Kina og andre asiatiske land, som hvis de selger dollar-reservene sine, vil kaste USA ut i en økonomisk katastrofe. Jeg tenker meg at Kina her står overfor et dilemma. På den ene siden har de lyst til å fremtre som moralsk overlegne, på den andre siden er dollaren en boble, og hvis den sprekker, vil Kina tape store summer. Så de er i en vanskelig situasjon, med en finansiell kniv på USAs strupe. Ikke vanskeligere enn USA da selvfølgelig. Men så er det jo på den andre siden Kina som kommer til å bli utpekt som den store fienden for de kristne krigerne som i dag oppdrettes på industriell skala i midtvesten.

The timetable for this economic collapse is unknown, but it’s very unlikely to happen in the next year or two. A collapse by 2012 is certainly possible, and seeing it by 2020 is almost certain.

Merk mine ord: Impotente mannlige individer kjøper lange biler; når det gjelder hele folkeslag, er reaksjonen fascisme.

Jeg er ikke egentlig så interessert i USAs ve og vel i og for seg, det mest interessante her er hvilke ringvirkninger en kollaps av verdens største økonomi har for resten av verden. Såvidt jeg forstår, er USA langt ifra det eneste landet som har en enorm gjeld. Japan har faktisk større, relativt til størrelsen på økonomien. Kanada har stor gjeld leste jeg et sted, Italia veldig stor osv. Er dette et omfattende vestlig fenomen? Ifølge CIAs factbook, har USA nesten en fjerdedel av alle verdens lands samlede utenlandsgjeld med 10 av 45 billioner (engelsk: trillion) dollar. På en klar andreplass kommer Once Great Britain, med den vanvittige sum av åtte billioner dollar. Etter det er det Tyskland og Frankrike med tre-fire billioner. Det er visst flere måter å måle gjeld på, men jeg forstår det ikke helt, og er helt komfortabel med dét. Disse tallene kan sette ulandsgjelden, som i følge denne tilfeldige siden om temaet er skarve to billioner dollar, i perspektiv…

Det store spørsmålet jeg ikke har utholdenheten til å researche videre på akkurat nå, er: vil Norge og Saudi-Arabia og et knippe andre heldige være de eneste overlevende etter en global bølge av hyperinflasjon? Vil oljefondet være vår flytende trebit når verdensøkonomien fullfarter inn i et metaforisk isberg?

Dokumentarer om bl.a. insekter

Se denne fine samlingen med dokumentarserier med David Attenborough! Det er faktisk svært høy kvalitet på filmene. Og sjarmen hans er uuttømmelig.

Hittil har jeg sett et par episoder i serien Life in the Undergrowth; den er bra. Spesielt vil jeg anbefale episode nummer fire. Den heter Intimate Relations, og handler om forhold på tvers av artsgrensene i insektverden.

Vepser viser seg å være særdeles lure i tillegg til onde.

Jeg har også sett en slags spillefilm om insekter. Den heter Microcosmos (evt. Le peuple de l’herbe), og er laget av de samme som har lagd Winged Migration. Enestående bilder, men ingen forklaring. Bortsett fra litt på fransk/gresk. Litt langsom; hvis man passer på å være i det humøret, er det et stort pluss. Inneholder bl.a. en vakker scene hvor to snegler omfavner hverandre grundig. Verd å få med seg den. Her er profilen på imbd. Det er ikke svart/hvitt som antydet av bildene.

Jeg blir så veldig glad i maur av slike filmer, fra et organisatorisk perspektiv. Skulle ønske jeg hadde en tue lojale maur under min kommando.

Genial sykelighet

Idrettsfolk får svekket immunforsvar når de er på sitt aller beste. Finnes en lignende tilstand for filosofer? Var Nietzsches sykelighet grunnet overklokking?

Wal-Mart

Henry Ford satte opp lønnen til arbeiderne sine, for at disse skulle få råd til produktet de lagde, samt spre penger ut i resten av samfunnet ved å bruke dem på andre ting. Wal-Mart gjør det helt motsatte. De tilbyr de billigste varene, for at alle som har lite penger ser seg tvunget til å handle der. Og når Wal-Mart flytter til byen, får alle mindre å rutte med. De knuser alle konkurrenter, og deres egne arbeidere får så dårlig lønn at betydelige andeler av dem tyr til offentlige støtteordninger. Dette er ikke et uhell: Wal-Mart oppmuntrer til det.

Her er en ganske forutsigbart rystende film om Wal-Mart. Se den om du har behov for grunner til å felle en blodrød dom over systemet.

Obs: Dokumentaren avsluttes med en kristent vinklet fatt-motet-melding, komplett med patos-synge-dame. Jeg ville foretrukket apokalypse-mongering.

Bakteriespisende virus

Jeg er syk, og har brukt en god del av dagen liggende foran en skjerm (faktisk flere samtidig). Her er en første ting i en serie av ting jeg vil dele.

Dette er en dokumentar om bakteriespisende virus (jeg tror det på norsk vil hete “bakteriofagi” eller bare “fagi”, uttalt med en lang a), utviklet i Georgia, som kan hende vil overta som hoved-disinfeksjonsmiddel etter at bakterier nå har begynt å utvikle total immunitet mot alle slag av antibiotika. Interessant, både pga. meldingen om “impending doom”, men også pga. innsikten i denne avdelingen av systemet.

Pirates of Silicon Valley

Et slags dokudrama (spillefilm) om dataalderens tenår, med andre ord konflikten mellom Microsoft og Apple. En rar film, men jeg likte den. Skuespillerne er faktisk ikke verst, selv om filmen ser litt annenrangs ut i andre hensyn.

Steve Jobs blir portrettert som en HR/management-psykopat, Gates som en parasittisk kapitalist. Og Steve Ballmer (1, 2) blir selvfølgelig grundig satirert! :)

Det viser seg at det var Xerox som fant opp både musen og vindu-basert OS.

Konklusjonen på konflikten vet vi (nå er ikke ipod osv nevnt dog), men dette visste jeg ikke: Microsoft har eierandeler i Apple… Lurer på hvor store.

Her er filmen. Og legg merke til siden hvor den lenkes fra; TV Links er en svært rik samleportal for filmer og tv-serier og dokumentarer. Bokmerkverdig.

The Pope of the Chimps

En veldig bra novelle skrevet av Robert Silverberg. Den er kort.

Ekviliberal

Et nytt ord.

Det refererer til folk som kan ta seg den frihet å la de mange balanser (kosthold, arbeid/sløving, rusmidler) bli styrt av den spontane intuisjon.

Dette kan ikke jeg; jeg er “ekvilibrautoritær”, jeg må eksternalisere regler (til et begrepsapparat) før jeg lar meg binde.

Rare fugler

David Attenborough er udødelig. Han stjeler nesten oppmerksomhet fra disse fantastiske fuglene han viser.

For litt siden så jeg en hel film med forskjellige rare fugler. Den heter “Le peuple migrateur”, evt. “Winged Migration”. Sterkt anbefalt. Se trailer her.

Jeg har også sett March of the Penguins. Den var ganske dårlig, ikke se den.