Cheney forsto Irak i 92 også

Se min tidligere post Cheney forsto Irak i 94.

Det kan selvfølgelig hende at Cheney i disse to klippene snakker på vegne av regjeringen, og altså ikke nødvendigvis har troen på det han selv sier, men jeg tviler på det, med den dårlige grunnen at han har et oppriktig ansikt mens han snakker — dvs. så oppriktig som Cheney kan se ut uten å gå helt ut av seg selv. Jeg tror han visste med stor presisjon hva som kom til å skje når beslutningen om å invadere Irak ble tatt, og at dette var nøyaktig det han ønsket. Jeg kan ikke se noen annen troverdig forklaring. Det må bety at han ikke selv kjøpte det idealistiske motivet de neokonservative dyrket, at han bare brukte seg av dette for å samle støtte. Hva nøyaktig som var planen aner jeg ikke, jeg vet ikke nok om oljepolitikk. Ennå. Men en dag skal jeg gjennomskue dette.

Incarcerex (prohibitia-chloride)

Fin grafikk. “Incarceration” betyr fengsling.

Jeg er virkelig svak for sarkastisk muzak!

Dokumentar: “The War On Democracy”

En ganske god dokumentar som handler om USAs kontroll av Sør-Amerika. Denne begynte en gang på 60-tallet, da det hele var en skamløs affære: En rekke diktaturer ble støttet, deriblant Pinochets regime i Chile. Men skammen ble endelig oppdaget, og politikken tok en drastisk vending mot det skinnhellige: I 1983 opprettet Reagan The National Endowment for Democracy (NED), et propagandafond som kjemper for USAs “national interests” med informasjonskrigføring heller enn blodsutgytelse. Pinochet ble avsatt, og et skinndemokrati opprettet (dette tas opp mot slutten av dokumentaren).

Les denne skremmende artikkelen i Le Monde Diplomatique om NED.

Dokumentar om kuppforsøket mot Chavez i 2002

Går i detalj.

Sannhetens historie

Det mektigste og farligste begrepet tenkelig er «sannhet».

Det er med sannhet som med krig: det var mye enklere i gamle dager. Gamle menn fortalte nyttige skrøner. Det verste som kunne skje var at fanatikere tok det for bokstavlig. En opplagt måte å forhindre dette på var absurditet.

Dette uskyldige virkemiddelet skulle merkelig nok bli skjebnesvangert: Fanatiske kulter klarte å ta selv absurde fortellinger til seg som religiøse sannheter. Absurditeten ble forstått som et tegn på mystisk dybde. Selv kultens opplyste fåtall klarte å leve i den religiøse spenningen mellom «det overnaturlige og det naturlige», eller med andre ord: mellom den absurde fortellingen og levd erfaring.

Før menneskets sivilisasjonen var der et utmerket fåtall som hentet sitt mandat fra egen levd erfaring – og som formulerte sin visdom på den eneste måten tilgjengelig for dem: billedlig. De barbariske samfunn hadde faktiske oppvåknede, som tygde verden for folket sitt og matet dem med oppgulp: spennende, absurde fortellinger som inneholdt hint til vital informasjon. Eventyrene ble holdt levende av alle (fordi de var spennende, klassiske, tradisjonelle), mens en mindre gruppe også ble initiert i eventyrenes bakenforliggende mening (at det var hukommelseshjelp for å huske kalendersystemet; at det ga rollemønstre og forbilder; at det ga et samfunn et følelsesfellesskap ved at man fikk et felles billedlig språk for å uttrykke følelser og vanskelige tanker).

I og med det siviliserte liv og samfunn ble det vanskeligere å få et direkte forhold til naturen og ens egen levde erfaring utenfor sosiale rammer. Snart var selv fjelltopper blant mennesker oversvømt av «kulturen»: samfunnets tradisjonelle oppspinn. De opplyste få ble færre, mens de overtroiske fikk høstet mektige sympatisører.

Med opplysningstiden kom vitenskapen for å ta et oppgjør med dette religiøse sludderet. Dessverre for oss (det intellektuelle borgerskap), er vitenskapens antibiotiske egenskaper uhyre vanskelige å tøyle. Snart hadde (den tidlige/umodne) vitenskapens sjelløse mekanisme tatt overtroens stafettpinne fra det religiøse sludder. Verden druknet ikke lenger av oppspinn, nå ble den kvalt av logisk positivisme, universalisme, instrumentalisme, utilitarisme – selv ikke demokratisk svermeri var under disse moderne fanatikerne!

Opplysningstiden gjorde med andre ord situasjonen mye verre – men også langt mer interessant! Den vitenskapelige tenkemåte har det enorme fortrinn overfor mystisisme at den tilstreber gjennomsiktighet; og et gjennomsiktig argument kan gjennomskues! Den moderne verden er forfallen og degenerert, men har aldri vært mer fruktbar. Vi har allerede høstet profeter: Spinoza, Nietzsche, Jung.

Vår situasjon, den såkalte «postmoderne» situasjonen, er karakterisert av nihilisme: Vitenskapen har for lengst kastet stafettpinnen i sølen. Å rotfeste seg i Darwin eller Einstein er et utilfredsstillende teoretisk arbeid. Og for de av oss som nekter å involvere seg hvis det ikke er håp om en «libidinal konklusjon» – vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger! Det psykedeliske hjørnet av samfunnet gjenoppliver mystisisme (minst like absurd som den klassiske), resten av oss er fanget i apati. («Her står jeg, har ikke krefter til annet!»)

Vi har ingen gane for absurde gamle skrøner, og er overbevist om at det er symptomatisk på en alvorlig lidelse å kunne livnære seg på vitenskapens aske. All tro har mistet sitt næringsinnhold. Vi gjenstår med tre valg:

1. Rotfesting av livet i arbeid eller sosialitet. Husk alltid å medisinere første tegn på fortvilelse med ekstrem distraksjon.
2. Forsøk på å omdanne dekadanse til en god ting. Resultatet er en åndeliggjort masochisme. (De kaller det som regel «kunst»!)
3. Forsøk på å omdanne dekadanse til en sterk nok interesse til å motivere en filosofisk fordypelse i problematikken, med håp om å løse den. (Dette krever en uanstendig intellektuell innbilskhet.)

Løsningen på nihilisme er virtualisme. Det vi ikke har innsett, er at sannhet er en umulighet og at det beste vi kan håpe på er en fiksjon som stemmer godt med virkeligheten – og like viktig: som stemmer godt med oss.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Virtualisme er intet mindre enn en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Prisen er enormt høy. Man gir ikke fra seg håpet om sannhet uten videre.

Og hva er det jeg her foreslår som erstatning? – Begavet oppspinn!?…

(Fortsettelse følger.)

Musikk: James Blackshaw

Last.fm har tatt seg opp siden sist jeg brukte det. Ganske sterkt anbefalt. Jeg har funnet flere lovende, men foreløpig vil jeg bare nevne James Blackshaws album “O True Believers”. Det minner om Tristram, men er mer dagdrømmende og indisk. Her er et utdrag av en av sangene.

Oppdatering, 15. okt: Blackshaw er ikke noe som varer for meg.

Cellenes håpløst uforståelige liv

Dette skulle være en hvit blodcelle. Ganske imponerende!

Fleinsopp, et fullverdig enteogen, vokser i Norge om høsten

Fleinsopp vokser overalt i hele verden. Det finnes totalt 186 arter, med morsomme navn som fnokkfleinsopp, flisfleinsopp og stor møkkfleinsopp. I Norge vokser spiss fleinsopp vilt og ukontrollert. Så ukontrollert at det visstnok kryr av soppen utenfor politihuset i Trondheim (i 2002).

Fleinsopp er et enteogen, og kan gi sterke spirituelle opplevelser. Jeg har tidligere hørt varme ord fra guru Terence McKenna om psilicybe cubensis, men jeg våknet ikke før i går til det faktum at hallusinogenet psilocybin finnes i vår hjemlige fleinsopp, spiss fleinsopp, psilocybe semilanceata!

Spiss fleinsopp skiller seg fra cubensis ved at den er mer potent — men mer variabel — og at den har en del mer av et sekundært psykoaktiva som heter baeocystin. Jeg har ikke funnet ut hva dette har å si, men antar det ikke er så viktig, siden de får en samlet omtale hos Erowid.

Spiss fleinsopp (heretter bare “flein”) er forholdsvis liten og kan være vanskelig å få øye på. Det finnes ganske giftige sopper som ligner på den — heldigvis har den en karakteristisk tupp. På engelsk er navnet Liberty Cap: Søk etter bilder, eller se en video. Beskrivelse med ord blir overflødig.

Man trenger ikke legge ut i skogen for å finne flein. Faktisk frarådes det, idet det finnes mange skumle sopper i skogen. Det beste stedet å lete skal være gjødslede, fuktige, solvendte gressplener uten trær og særlig mye andre vekster annet enn gress. Beitemark er utmerket. Parker, hageplener, fotball- og golfbaner fungerer visstnok også (en suspekt kildehenvisning). Ikke røsk soppen opp med roten, idet systematisk røsking kan utrydde flein i store områder.

Flein vokser om høsten, forbi den første frostnatten. Det er fremdeles tidlig, og fleinen forekommer foreløpig enslig. Senere kommer de i klynger.

Flein er ulovlig. Vårt nasjonale lovverk hviler her på FNs Konvensjon om Psykotropiske Substanser, som kom som et krisetiltak for å slå tilbake hippiene. Såvidt jeg klarer å tyde loven, er strafferammen på inntil 6 måneders fengsel, det samme som for hasj, men jeg antar det i praktis straffes hardere, siden flein er kategorisert som et tungt narkotikum (A), mens cannabis er kategorisert som et mildt (C). Verken alkohol eller tobakk er klassifisert i det hele tatt.

Et utvalg under det britiske parlamentet har undersøkt grunnlaget for klassifiseringssystemet, og har funnet ut at det er fullstendig uvitenskapelig. Her er BBCs artikkel om saken. Se den grafiske oversikten i slutten, og legg merke til at psilocybin ikke engang er med. Årsaken synes faktisk å være at det praktisk talt er harmløst. I utvalgets pdf-dokument, under tittelen Magic Mushrooms, kan man lese:

“Psilocin and psilocybin were designated Class A drugs under the Misuse of Drugs Act 1971, apparently on account of their hallucinogenic properties. Psilocin is also listed under Schedule I, the highest level of prohibition, under the UN’s Convention on Psychotropic Substances 1971.94 Sir Michael Rawlins, Chairman of the ACMD, told us: ‘I have no idea what was going through the minds of the group who put it in Class A in 1970 and 1971 […]It is there because it is there’. The Home Office has admitted that it has never conducted any research into psilocin use and that there is ‘no clear evidence of a link between psilocin use and acquisitive or other crime’.”

Litt lenger nede fortsetter det:

“The RAND report concluded that the Government’s decision ‘was not based on scientific evidence’, noting that ‘the positioning of them in Class A does not seem to reflect any scientific evidence that they are of equivalent harm to other Class A drugs’. The RAND report pointed out that ‘National Statistics show that for deaths in which drug poisoning (listed on the death certificate) was the underlying cause of death, between 1993 and 2000 there was one death from magic mushrooms and 5,737 from heroin’ and that ‘The lethal dose for humans is about one’s own body weight in mushrooms”. Professor Blakemore was also of the view that ‘if one could look at all the evidence for harm available now, including social harms, one would say [the classification of magic mushrooms] is wrong’. The Government’s own ‘Talk to Frank’ drug information website states that ‘Magic Mushrooms are not addictive in any way’. The drugs charity Release told us that ‘There was little transparency as to the reasoning behind this policy’, describing it as ‘an unacceptable situation’.”

Ghana; Gjennomsiktighet

Utviklingsminister Erik Solheim har satt igang et eksperiment hvor han podkaster “ukentlige telefonsamtaler med aktuelle personer om ulike tema” (NRKs nyhetssak). Første samtale, som ble publisert i dag, er med Kofi Annan. Temaet er Ghanas nylige oljefunn på ca. 1,3 gigafat. (Til sammenligning har Nigeria ca. 35,3 gigafat; Norge har ca. 9,7 gigafat igjen i Nordsjøen.)

Først og fremst, samtalen er interessant, hør på den. Ghana er et land jeg har fått et visst forhold til og respekt for etter at jeg så denne glimrende og særdeles smakfullt utformede dokumentaren om Ghanas forsøk på nasjonsbygging etter de ble erklært uavhengige for femti år siden, i 1957.

Historien om Ghana etter frigjøringen: Landets første president, Kwame Nkrumah, ville bygge en stor demning som skulle gi vannkraft, først og fremst til et smelteverk som kunne foredle bauksitt til aluminium. Dette prosjektet ble stukket kjepper i hjulene av bl.a. Kaiser Aluminum, som var en tidlig samarbeidspartner. De bygde et smelteverk ved den ferdige demningen, men nektet å bruke ghanesisk bauksitt, fordi de fryktet at Ghana ville nasjonalisere hvis de hadde en komplett produksjonsapparat innenfor landegrensene. Noen år senere gikk landet konkurs pga. store lån fra Verdensbanken og en korrupt regjerings ville innkjøp. Både lån og innkjøp ble selvfølgelig gjort med håpet om fremtidig lyn-industrialisering stilt som sikkerhet — det var altså ikke fullstendig irrasjonelt. I 1966 organiserte CIA statskupp for å få avsatt Nkrumah. Etter det gikk militærkuppene i ett i en periode, før den karismatiske militærmannen Jerry Rawlings tok makten i 1981. Han gjorde seg selv til diktator, men gjeninnførte demokrati i 1992, hvoretter han vant valget to perioder etter hverandre (det lengste loven tillater). Rawlings stabiliserte Ghana, og “forhandlet” frem bedre økomiske vilkår med bl.a. Kaiser Aluminium. I 2000 ble John Kufuor valgt president. Han er mer anonym, men vant en andre periode han også.

I 2002 vurderte et australsk firma å investere tungt i foredling av ghanesisk bauksitt (i Ghana). Jeg vet ikke hvordan den saken har gått, men fant i hvert fall en artikkel fra samme år som kommenterer den, bitterlig.

Situasjonen i landet er ikke veldig forandret. Ghana har fremdeles stort potensiale pga. mye naturressurser (gull, bauksitt, olje), men de strever fremdeles med nykolonialisme. Det er her Kofi Annan, som er fra Ghana, kommer inn og ringer Solheim.

Jeg må si jeg liker konseptet om gjennomsiktighet i diplomati veldig godt. Fordelen er at det er en potensielt kjempegod kontrollmekanisme på den politiske makten. Den største ulempen jeg ser er at en god del diplomatiske saker er av økonomisk interesse; En podkasting av telefonsamtaler mellom maktmennesker kan vekke børsenes interesse, og da er vi ikke langt unna forsøk på å manipulere samtalene eller de aksepterte måter å formulere seg på, med lobbyisme, propaganda (i massemedier) og annen korrupsjon. Det katastrofale resultatet ville blitt at diplomatiet ble like tamt og uskadeliggjort som Norges investeringspolitikk av oljepengene.

Den viktigste konklusjonen min er at jeg er blitt vekket til tanken gjennomsiktighet. Jeg tror nesten det fortjener en prøve-æresplassering i mitt hypotetiske idealsamfunn! (Der er kapitalismen under kontroll, og den nevnte ulempen minimert.)

Demring om lufttrykk og luftfuktighet

Jeg har aldri forstått hvorfor lavtrykk vandrer rundt omkring på kloden så langsomt. Jeg trodde trykklovene var mer effektive enn som så — det at luft fra relative høytrykk “faller” inn over lavtrykksområdene burde temmelig raskt resultere i ekvilibrium. Men plutselig demret det for meg:

1. Når det regner, forsvinner plasskrevende vannpartikler fra luften, og trykket senkes.
2. Når vann fra f.eks. havet fordamper, blir det trangere om plassen i luften, og trykket heves.

Over vann er det altså som regel høyere trykk enn over land. Regnskyer fra havet faller inn over landet. Grunnen til at dette skjer på tilklumpede måter er at regn fører til ytterligere lavtrykk, noe som får skyene i nærheten til å konvergere mot felles punkt, hvor de fortsetter å forsterke et og samme lavtrykksområde helt til dette har “falt” såpass langt inn over land at det ikke er flere skyer som kan bidra til å vedlikeholde det lave trykket. Her skulle jeg gjerne hatt en assistent som kunne lagd en liten grafikk her, for jeg har et veldig tydelig konseptuelt bilde. Hvor godt det stemmer med virkeligheten er en annen sak.

(Konseptuelle bilder er forøvrig sterkt savnet i alle andre sammenhenger også.)

Artikkel om Norges vellykkede løsning for investering av oljepenger

Financial Times er en bra avis. For noen dager siden ble jeg påminnet det, da Gunnar anbefalte meg artikkelen Transparency key as Norway sets pace. Den introduserer seg selv best:

“When Iraq’s government was looking for advice on how to invest billions of dollars of future oil revenues in a way that would underwrite the nation’s prospects without ruffling geopolitical feathers there was only one country it could turn to: Norway.”

For de late; her er løsningen (i hvert fall det jeg anser som det sentrale):

“We make no strategic investments,” said Martin Skancke, director-general of the fund at the Ministry of Finance. “We invest in individual companies and sectors. We are invested in between 3,000 and 4,000 companies in 40 countries and average ownership of a company is below 1 per cent. We do not feel that this distorts markets.”

Mindre enn en prosent! Det høres veldig forsiktig ut. Og med tanke på at vi ikke akkurat befinner oss i et geopolitisk hotspot av Irak-situasjonens proporsjoner, er det kanskje for forsiktig? Jeg blir i hvert fall mistenksom: dette lukter av profittmaksimering under dekke av politisk uskyld!

La meg for sikkerhets skyld tilføye at jeg tar lekmanns forbehold. Det kan godt være at Norge er under større storpolitisk press enn vi får øye på i overflaten (mitt ord for “media”). Det må en slik god grunn til for at jeg skal respektere at vår betydelige økonomiske makt ikke aktivt brukes for å manipulere historien i retning rekonvalens. Hva med å gå programmatisk inn i atomenergi eller vindkraft eller skogplanting eller hva med å bygge en romheis? Et annet forslag er å bruke ca. en million millioner på lobbyisme og bestikkelser for å bygge opp et fremtidig globalt Imperie, og få kuttet alle problemknuters mor i stykker: det faktum at vi stadig lever i en sivilisasjons tenår — warring states –

(Nå ender det vel med at jeg må bruke dyrebare timer på å gjøre halvgrundig research på hvordan nøyaktig oljepengene våre investeres, slik at jeg kan komme tilbake med større tyngde… Det vil i så fall måtte vente. Mange ting er høyere på listen.)

Etterskrift: Jeg undervurderte gjennomsiktighetsprinsippet. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan det bør vurderes når det gjelder økonomisk politikk, men jeg er ganske sikker på at det er en stor tabbe å ignorere det. Se post litt frem i tid for en kommentar om gjennomsiktighet i diplomati.

Merknad

Jeg har importert alle poster fra hodefoting inn hit. Det er bare tull å dele bloggingen opp i forskjellige blogger. Hvis jeg får gjenbesøk av behovet for å dele opp, kommer jeg til å bruke merkelapper.

Hvis jeg finner ut at jeg har lyst til å skrive smalt en periode, kommer jeg til å skrive en merknad med hvilke merkelappers rsser man bør abonnere på for å få det filtrert vekk det vekk. (Samt selvfølgelig en liten bruksanvisning for hvordan.)

Gjemt under “øvrige nyheter”: Jeg har gitt offentligheten innsyn igjen, dvs. googles kravlere har fått fornyet kravletillatelse.

Symbolikk

En fantastisk scene fra en svært stilfull filmatisering av Ramayana, hvilket er en av de aller viktigste blant de eldgamle indiske epos. De første 60 minuttene av filmen finnes på youtube, men der slutter det brått.

Sita Swayamvar, som klippet heter, betyr “Sitas utvelgelsseremoni” eller noe lignende. Sita er inkarnasjonen av Lakshmi, Vishnus kone. Rama (han blå) er inkarnasjonen av Vishnu. Jeg forsto ikke helt hvorfor de besøker jorden, men jeg tror det er fordi de på en eller annen måte skal hanskes med en demon (han som ler hele tiden).

Dette er en religiøs fortelling: men legg merke til fraværet av gravalvor. Det ligner (i likhet med greske og norrøne myter) mer et eventyr enn en religiøs fortelling slik vi kristne kjenner det.

Flere ganger i filmen vil jeg si det gis enkle nøkler for å fortolke den religiøse symbolismen:

• som når den lattermilde demonen er lagt som gjennomsiktig og rød oppå en scene hvor syngende kvinner blir offer for banditter. Demonens geberder ligner bandittenes, og det med god grunn, for demonen er her bare en personifisering av det å bli utsatt for banditter. Demonens personlighet (i vid forstand, altså inkl. utseende) er formet for å reflektere et vagt definert begrep om slemme ting generelt, hvor voldelige banditter er et belysende eksemplar.
• og, i mindre grad, når kongen viser babyen (husker ikke hvilken) til havet, og en kjempemessig avbildning av havguden dukker opp, tar imot babyen og kysser den på magen.

Havgudens personlighet i denne siste nøkkelen reflekterer måten havet oppleves av innbyggerne. Å guddommeliggjøre havet, å gi det en menneskelig (dvs. forståelig) personlighet, er å kommunisere opplevelsen av det — som kjent en uhyre vanskelig oppgave. En av religionens mange roller i samfunnet er på denne måten å sikre en viss enighet om omgivelsenes personlighet. Dette er en følelsesmessig enighet, noe som utvilsomt skaper et mer harmonisk samfunn enn våre vestlige/moderne overfladiske “kontraktssamfunn”.

Legg forresten merke til hvor mye av sin personlighet havguden låner av det havet han omringes av! Det er som at oversettelsen fra havets iboende personlighet til den symbolske (kommuniserbare) menneskeskikkelsen vi kaller havguden ikke kan gjøres uavhengig av det han skal symbolisere. Hvis han hadde blitt gjort uavhengig av havet i representasjonen av ham, ville vi kunnet ta feil av ham. Vi kunne for eksempel forstått havguden slik at han symboliserte noe annet eller mer enn han var ment å symbolisere (eller også mindre enn…). På den måten ville hele symbolspråket langsomt ha fordampet.

Og er ikke kristendommens historie nettopp historien om en symbolreligions selvoppløsning som følge av symbolets avkobling fra det symboliserte!? En uavhengig Gud, viser det seg, blir mer og mer abstrakt, helt til det Han symboliserer er et så ubegripelig Alt at det er til forveksling likt Intet. (Jødenes Jahve symboliserte det jødiske folket, det er derfor deres religion har beholdt sin konsistens — noe som bare ble forsterket av diasporaen.) Den kristne Gud, forstått som en symbolsk oversettelse fra sansenes opplevelser, viser til flere og ganske forskjellige vage følelser, svært avhengig av hvor viderekommen man er. Min antagelse er at veien ser omtrent slik ut:

1. først selvrettferdiggjørelse,
2. så håpløshet og pliktfølelse,
3. til sist intellektuell angst — kanskje med spesiell fokus på døden

– helt til Han er redusert til et tomt ord som har vært fryktelig tung å bære de siste to tusen årene. Et menneske som har kommet så langt som dette, er både lettet og skuffet, og er vekselvis det letteste og mest lettoppløselige mennesket som finnes. Denne situasjonen, med de høyeste og mest umenneskelige sannheter, paradokser og konflikter, er kristendommens mest verdifulle resultat. Forråtnelsen har blitt fruktbar jord, og det er vår.

Men tilbake til hedningesymbolikk: Den samme symbolske logikken som inderne bruker gjelder også for våre mer hjemlige hedninger, de som skapte vår egen kulturarv. Jeg er sikker på at det kan trekkes frem en rekke eksempler, men mest interessant for meg er troll. Det forekommer meg klart og tydelig at forestillingen om troll er diktet på bakgrunn av utvalgte deler av den norske naturens personlighet, deler som vekker oppmerksomhet og som gjerne er særegne for vår geografi. Jeg kan virkelig ikke tro at noen andre enn barn og byfolk kan ha trodd at trollene var ekte. Påstanden jeg har fått servert i gjennom skolen, at “man før i tiden trodde troll var virkelige”, er absurd! Jeg er helt sikker på at i hvert fall det kloke fåtall var fullstendig på det rene om hva trollene var: Pareidolia!

Og er: de er her fremdeles (hvis man bare besøker naturen), og jeg synes de fortjener å bli anerkjent og dyrket. Denne gang som nettopp det de er, symbolske oversettelser fra sansenes opplevelser.

Ordspråk av Nietzsche

Jeg kommer aldri til å gå lei av å gjenoppdage Nietzsche. Her er fire uendelig verdifulle sitater, uten sammenheng med hverandre, fra Hinsides godt og ondt:

“81. Det er frykteligt at dø af tørst i havet. Er I da nødt til straks at salte jeres sandhed sådan, at den ikke engang længere — slukker tørsten?”

“98. Når man dresserer sin samvittighet, så kysser den én samtidig med at den bider i én.”

“143. Vor forfængelighed ser gerne, at det, vi gør bedst, netop skal gælde som det, der falder os sværest. Dette vedrørende oprindelsen til mangen en moral.”

“150. Rundt om helten bliver alt til tragedie, rundt om halvguden alt til satyrspil; og rundt om Gud bliver alt — ja, til hvad? Måske til ‘verden’? –”

Kjør debatt!

Målestokk 2: Olje

Volum måles gjerne i fat, produksjon gjerne i barrels per day (bpd/bd). Det er ikke vanlig å bruke SI-forkortelsene for tusen og million (hhv. k og M); I stedet bruker man romertallet for tusen og skriver mbd og mmbd for hhv. tusen og million fat per dag. (Det er ikke sannsynlig at noen noensinne kommer til å produsere en milliard fat per dag, så det er ikke store behovet for mmmbd, mmmmbd osv.)

Oljedirektoratet konverterte i 1996 til enheten standardkubikkmeter (Sm³), men fat er fremdeles relevant for mine hensikter, i og med at det langt oftere blir brukt i media.

En tredje enhet som brukes er tonn. Tonn er også en viktig enhet, men jeg tror mindre enn de to andre. Foreløpig har jeg ikke oversatt alle tall til hver av de tre enhetene. Fat dominerer begynnelsen av listen, mens senere bruker jeg litt diverse. Her er konverteringstallene, hentet fra oljedirektoratet (herfra):

1 Sm³ = 6,29 fat = 0,84 tonn = 1000 liter (Ett fat er 159 liter.)

1 GSm³ = 1000 MSm³ = 1000 000 kSm³ = 1000 000 000 Sm³. Man bruker altså SI-forkortelsene, i motsetning til slik man gjør med fat. Men legg merke til at man ikke regner med enheten som om det var en matematisk kubikkenhet, i hvilket tilfelle en GSm³ ville vært en kvadrilliard Sm³ (en trillion ganger mer enn den gjeldende definisjonen).

Det er vanskelig å sortere på en fornuftig måte, så punktene kommer i noenlunde tilfeldig rekkefølge. Først noen punkter som i all hovedsak er produksjonsrelaterte:

• Den påviste totale mengde gjenværende olje i verden: 1016.8 gigafat, altså milliarder fat. Dette er 161,7 GSm³.
• Saudi-Arabias påviste reserver er de største i verden med tilsammen 262 gigafat. Deres årlige produksjon er på over 4 gigafat. Det blir ca. 11 mmbd.
• Irans påviste reserver er nest størst i verden (hvis man kun regner med konvensjonell olje) med 133 gigafat. Deres årlige produksjon er i dag ca. 1,5 gigafat per år, mot 6 gigafat da shahen satt ved makten (hhv. 4,1 mmbd og 16,4 mmbd).
• Kanada og Venezuela har begge større reserver enn Iran hvis man regner med ikke-konvensjonell olje som gass og fastform.
• Irak har de tredje største påviste reservene i verden, med 112 gigafat. Produksjonen har aldri vært så veldig høy, og har gått spesielt mye opp og ned de siste årene (graf), men ligger nå på ca. 0,5 gigafat per år. Etter en skarp stigning, ligger produksjonen per mai i år på 2,5 mmbd.
• Andre lands gjenværende reserver: USA har 29,4 gigafat; Russland har 72,3; Nigeria 35,3 og Norge har 9,7.
• Den største kriselageret i verden, det amerikanske Strategic Petroleum Reserve, har en kapasitet på 727 megafat, altså millioner fat. Denne er per i dag nesten full, med 690 megafat (råolje, mest dårlig kvalitet). I januar i år spurte Bush kongressen om å få doble kapasiteten. SPR ble opprettet etter oljekrisen i 75. En dobling av kapasiteten kan derfor muligens leses som et forvarsel om uro i oljeverden?
• Til sammen er 4,1 gigafat olje lagret i forskjellige SPRer. Av disse er 1,4 statlig forvaltet, resten privat.
• Norge er den syvende største oljeprodusenten i verden, regnet ut fra olje per dag. Vi produserer 3.18 mmbd, eller 506 MSm³/d. I 2003 var vi verdens tredje største eksportør, men det er bare fordi vi er ivrige: vi er som kjent langt forbi peak oil (av 26,7 gigafat, er 19 allerede tatt ut).
• Det finnes ca. 40 000 oljefelt i verden. De to klart største oljenfeltene er Ghawarfeltet i Saudi Arabia og Burganfeltet i Kuwait, hver med ca 60 gigafat (litt under 10 GSm³). Det største norske oljefeltet er Statfjordfeltet, med 3,6 gigafat (572,3 MSm³). Den norske kontinentalsokkelen befolkes ifølge wikipedia av 61 oljefelt.
• USA er verdens desidert største importør, og kjøper hver dag 13,15 millioner fat. Nest største importør er Japan, som trenger 5,45 mmbd.

Så noen tall om transport og utslipp:

• Ifølge wikipedia var gjennomsnittlig oljeutslipp på sitt høyeste på 70-tallet, med med årlig gjennomnitt på 400 000 tonn utslipp (0.48 MSm³; 3 megafat) Siden den gang har oljetankerne blitt bedre sikret, og i perioden 2000-2005 var det årlige gjennomsnittet senket til 27 000 (0,032 MSm³; 0,2 megafat).
• Oljetankere er de største tankskipene. Helst har de over 200 kilotonns kapasitet, men en del begrenses av maks-størrelser i Suez- og Panamakanalen. Disse kalles hhv. Suezmax og Panamax. Suezmax-tankere har mellom 120 og 200 kilotonns kapasitet, Panamax har ca. 70 kilotonn. Her er litt ubrukelig informasjon om tankskip.
• Ordet supertanker referer vanligvis til et tankskip som har mer enn 250 kilotonns kapasitet og som kan frakte over to millioner fat olje. Tre supertankere kan frakte like mye olje som Japan bruker på en dag. Verdens fire største tankskip er klassifisert som “V Plus”. Nivået under heter “Ultra Large Crude Carriers”. Her er en graf som viser de 500 største tankskipenes kapasitet.
• Oljeledninger er mellom 30 og 120 cm i diameter. Oljen holdes i bevegelse av pumper langs rørledningene, og holder vanligvis en fart på 1-6 m/s. Det er litt vrient å finne ut hvor mye olje som vanligvis fraktes gjennom rør, men et par eksempler er
  • Baku-Tbilisi-Ceyhan (BTC), som går fra det kaspiske hav til middelhavet, kommer til å frakte en million fat hver dag når den kommer opp på full kapasitet i 2009.
  • Langeled, verdens lengste underhavs-ledning, frakter gass fra Trøndelag til England, 70 MSm³/dag. Oversatt til oljeekvivalent (oe) vil det si 70 kSm³/dag (man deler verdier for naturgass på 1000) eller 0,44 millioner oe-fat.
  • Trans-Alaska Pipeline frakter olje fra nord til sør i Alaska, hvor oljen blir lastet på tankskip og fraktet videre til havs. Det raskeste denne har pumpet var 2,1 millioner fat per dag, i 1981. Siden 1977 har over 15 milliarder fat blitt pumpet gjennom denne ledningen.
  • Gassrørledningene fra Norge til Europa kan til sammen årlig transportere opptil 85 milliarder kubikkmeter gass. Det er 85 millioner oe-kubikkmeter, og 71,4 toe (tonne of oil equivalent).
• Gulfkrigen i 91 er det største oljeutslippet noensinne. Kildene er uenige om tallene, men hvis jeg skal stole på Norsk Oljevernforening For Operatørselskap (NOFO) er det antatte utslippet på 1770 kilotonn (2107 kSm³; 13,25 megafat). (Kilde.)
• Det nest største utslippet gjennom tidene overi en periode fra juni 1979 til mars 1980, da en oljebrønn i Mexicogulfen ved navn Ixtoc I utblåste. Mellom 10 og 30 tusen fat per dag lakk ut gjennom denne perioden. Det totale utslippet beregnes til ca. 445 kilotonn (530 kSm³; 3,3 megafat). (Kilde.)
• Det største nylige utslippet er det såkalte Prestige-utslippet, hvor tankeren Prestige forliste, knakk og sank. Utslippet er ifølge NOFO beregnet til 77 kilotonn (91,7 kSm³; 576 600 fat). Her er en kartografisk oversikt over de største oljeutslippene i verden.
• Ekofisk-utblåsningen i 1977 slapp ut 20-30 kilotonn. Hvis man regner det som 25 kilotonn, blir det ca. 30 kSm³ og 187,2 fat.
• Den nyligste norske hendelsen er Rocknes-forliset utenfor Bergen i 2004. 466 Sm³ (2931 fat) tungolje lakk ut.
• Av det totale utslipp av olje til havet, er faktisk bare 24% fra transport og 2% fra produksjon og leting. Hele 50% er fra kloakk og landbaserte utslipp. (Kilde.)

Målestokk 1: Areal

Et veldig irriterende blindpunkt jeg har er at jeg har lite begrep om mål. Jeg har for eksempel ingen gefühl for hvor mye penger som virkelig er mye. Det samme gjelder for de forskjellige olje-enhetene (fat, tonn, Sm³) og areal. Den eneste måten å gjøre noe med det er vel å lage en målestokk med noen interessante ting jeg kan sammenligne med. Forutsatt at jeg er flink med å komme tilbake til listen hver gang spørsmålet kommer opp, vil jeg etter en stund helt sikkert internalisere verktøyet.

Først ut er areal, målt i kvadratmeter, -kilometer og -megameter. Det aller meste av informasjonen er hentet fra wikipedia (denne siden):

• Jordens samlede overflate er 510 Mm², alternativt 510 000 000 km², eller 510 000 000 000 000 m². Grunnen til denne tusendoble skaleringshastigheten er kvadreringen av måleenheten. Veldig viktig å huske.
• Så viktig at det fortjener gjentagelse i et eget punkt!: 1 km² er ikke tusen m², men en million sådane.
• Jordens landoverflate: 150 Mm².
• Månens overflate: 38 Mm². Det britiske imperiet var på sitt største 36 Mm².
• Det romerske imperiet var på sitt største 9 Mm².
• Egypt er 1 Mm². (Iran 1,65; Saudi-Arabia 2,15; EU 4,32; USA 9,63; Kina 9,64; Russland 17.)
• Island er 103 000 km². Norge er 324,220 km².
• Kosovo er 10,887 km². Israel er 22,451 km².
• Los Angeles er 1290 km². Tokyo er nesten dobbelt så stor, med 2187 km².
• Walt Disney World er 122 km². Gazastripen er, til sammenligning, 360 km².
• Manhattan: 51.8 km².
• Verdens største organisme: 8,9 km². Til sammenligning er Hyde Park 2,5 km².
• Pentagons grunnflate: 620 000 m², alternativt 0,62 km².
• Kheops-pyramidens grunnflate: 55 000 m².
• En fotballbane: 7300 m².
• En utbrettet neokortex: 2800 cm². (Mao. en 30 cm radius sirkel. Den vil da være ca. 3 mm tykk.)

Berkeleyansk idealisme

‘Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds; therefore anything else in inconceivable, and what is inconceivable cannot exist.’ 

Slik presenterer Russel det glimrende berkeleyanske argumentet for total idealisme (i boken The problems of philosophy). Han fortsetter:

Such an argument, in my opinion, is fallacious; and of course those who advance it do not put it so shortly or so crudely. But whether valid or not, the argument has been very widely advanced in one form or another; and very many philosophers, perhaps a majority, have held that there is nothing real except minds and their ideas. Such philosophers are called ‘idealists’. When they come to explaining matter, they either say, like Berkeley, that matter is really nothing but a collection of ideas, or they say, like Leibniz, that what appears as matter is really a collection of more or less rudimentary minds.

Den eneste feilen i argumentet er det siste leddet, påstanden om at det utenkelige ikke kan eksistere. Jeg ser ingen god grunn til ikke å la virkeligheten være utenkelig.

Men jeg ser en dårlig grunn: Idealistene er så forelsket i tanken at de ikke kan se den noe annet sted enn i verdens sentrum.

Påstanden om at tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig er intet mindre enn en kopernikansk revolusjon. Påstanden er kanskje eldgammel (like gammel som Heraklit og Laozi) men såvidt jeg vet har den aldri blitt artikulert på en klar nok måte til at det har fått vellykket gjennomslag. Kanskje har tanken ikke engang blitt tenkt klart nok ennå.

Å tenke og skrive denne tanken er det viktigste og vanskeligste prosjektet jeg har. Fortell meg hvis det allerede har blitt gjort. (Bruddstykker kan forsåvidt hentes fra hele filosofihistorien. Jeg lurer faktisk på om det vil være et godt format med en gjennomgang av filosofihistorien, hvor jeg diskuterer filosofene kun ut fra deres relasjon til min egen mestertanke, slik at denne presenteres som en rød tråd gjennom historien. Tongue-in-cheek, selvsagt.)

Intelligent resizing av bilder

Fotografiets status som dokumentasjon senkes med bl.a. dette ned til påstandens nivå. Dette er et svært alvorlig problem. Snart hviler all kredibilitet på tillit!

Sitat av George Eliot

“An eminent philosopher among my friends, who can dignify even your ugly furniture by lifting it into the serene light of science, has shown me this pregnant little fact. Your pier-glass or extensive surface of polished steel made to be rubbed by a housemaid, will be minutely and multitudinously scratched in all directions; but place now against it a lighted candle as a centre of illumination, and lo! the scratches will seem to arrange themselves in a fine series of concentric circles round that little sun. It is demonstrable that the scratches are going everywhere impartially and it is only your candle which produces the flattering illusion of a concentric arrangement, its light falling with an exclusive optical selection. These things are a parable. The scratches are events, and the candle is the egoism of any person…”