Artikkel om Norges vellykkede løsning for investering av oljepenger
Financial Times er en bra avis. For noen dager siden ble jeg påminnet det, da Gunnar anbefalte meg artikkelen Transparency key as Norway sets pace. Den introduserer seg selv best:
“When Iraq’s government was looking for advice on how to invest billions of dollars of future oil revenues in a way that would underwrite the nation’s prospects without ruffling geopolitical feathers there was only one country it could turn to: Norway.”
For de late; her er løsningen (i hvert fall det jeg anser som det sentrale):
“We make no strategic investments,” said Martin Skancke, director-general of the fund at the Ministry of Finance. “We invest in individual companies and sectors. We are invested in between 3,000 and 4,000 companies in 40 countries and average ownership of a company is below 1 per cent. We do not feel that this distorts markets.”
Mindre enn en prosent! Det høres veldig forsiktig ut. Og med tanke på at vi ikke akkurat befinner oss i et geopolitisk hotspot av Irak-situasjonens proporsjoner, er det kanskje for forsiktig? Jeg blir i hvert fall mistenksom: dette lukter av profittmaksimering under dekke av politisk uskyld!
La meg for sikkerhets skyld tilføye at jeg tar lekmanns forbehold. Det kan godt være at Norge er under større storpolitisk press enn vi får øye på i overflaten (mitt ord for “media”). Det må en slik god grunn til for at jeg skal respektere at vår betydelige økonomiske makt ikke aktivt brukes for å manipulere historien i retning rekonvalens. Hva med å gå programmatisk inn i atomenergi eller vindkraft eller skogplanting eller hva med å bygge en romheis? Et annet forslag er å bruke ca. en million millioner på lobbyisme og bestikkelser for å bygge opp et fremtidig globalt Imperie, og få kuttet alle problemknuters mor i stykker: det faktum at vi stadig lever i en sivilisasjons tenår — warring states –
(Nå ender det vel med at jeg må bruke dyrebare timer på å gjøre halvgrundig research på hvordan nøyaktig oljepengene våre investeres, slik at jeg kan komme tilbake med større tyngde… Det vil i så fall måtte vente. Mange ting er høyere på listen.)
Etterskrift: Jeg undervurderte gjennomsiktighetsprinsippet. Jeg vet ikke helt nøyaktig hvordan det bør vurderes når det gjelder økonomisk politikk, men jeg er ganske sikker på at det er en stor tabbe å ignorere det. Se post litt frem i tid for en kommentar om gjennomsiktighet i diplomati.
Grunnen til at de ikke eier mere enn en prosent i hvert firma er, som artikkelen sier, for ikke å forstyrre markedene. Pensjonsfondet – utland er et av verdens største fond. Det betyr at mindre investorer “hermer” etter dets bevegelser. Så hvis fondet eide 10-20% av et firma og så trakk seg ut så ville andre eiere gjort det samme. Noe som ville fått aksjekursen til firmaet til å stupe. Du kunne raskt ødelagt firma slik. Og det er jo ikke ønskelig. Derfor har Pensjonsfondet klare og greie regler slik at ingen andre investorer tror de driver på med noe voldsomme profittgreier. De skal bare ha en behagelig avkastning på 6.5%.
En detalj: Hvorvidt det er ønskelig å ødelegge firmaer eller ei kan komme an på et så enkelt spørsmål som om det gir avkastning eller ei: Britiske pensjonsfond hadde på åttitallet kun profittmaksimering som mål, så de raserte britisk industri på en måte som ga stor avkastning (en måte jeg ikke kan si at jeg helt begriper). Her er et videositat fra kilden min, fjerde episode av The Mayfair Set (feilsortert hos google video som nummer to). Se i hvert fall et par-tre minutter. Grunnen til at jeg kaller dette en detalj er at jeg regner med det er såpass lite bærekraftig økonomisk politikk at vårt statlig styrte fond aldri kunne funnet på det (i hvert fall ikke innlands). Så store eieprosenter er nok som du sier uaktuelt.
Du har faktisk et solid poeng. Jeg får lyst til å overstreke hele posten.
Men jeg kan kanskje berge et bruddstykke av posten min: Man må ikke ha store prosenter av enkeltbedrifter for å manipulere verdensmarkedet — vi burde bruke oljepengene på utvalgte sektorer av økonomien som vi mener er til verdens begunstigelse. Har vi for eksempel miljøføringer på investeringene? Unngår vi våpenhandel? (Jeg synes å huske en nyhetssak om at vi faktisk er inne i krigsindustrien, men jeg kan ta feil.)
Episode tre (som er feilsortert som nr. fire hos google video) tar opp amerikanske og britiske pensjonsfonds økonomiske maktbruk i større detalj.