Sannhetens historie

Det mektigste og farligste begrepet tenkelig er «sannhet».

Det er med sannhet som med krig: det var mye enklere i gamle dager. Gamle menn fortalte nyttige skrøner. Det verste som kunne skje var at fanatikere tok det for bokstavlig. En opplagt måte å forhindre dette på var absurditet.

Dette uskyldige virkemiddelet skulle merkelig nok bli skjebnesvangert: Fanatiske kulter klarte å ta selv absurde fortellinger til seg som religiøse sannheter. Absurditeten ble forstått som et tegn på mystisk dybde. Selv kultens opplyste fåtall klarte å leve i den religiøse spenningen mellom «det overnaturlige og det naturlige», eller med andre ord: mellom den absurde fortellingen og levd erfaring.

Før menneskets sivilisasjonen var der et utmerket fåtall som hentet sitt mandat fra egen levd erfaring – og som formulerte sin visdom på den eneste måten tilgjengelig for dem: billedlig. De barbariske samfunn hadde faktiske oppvåknede, som tygde verden for folket sitt og matet dem med oppgulp: spennende, absurde fortellinger som inneholdt hint til vital informasjon. Eventyrene ble holdt levende av alle (fordi de var spennende, klassiske, tradisjonelle), mens en mindre gruppe også ble initiert i eventyrenes bakenforliggende mening (at det var hukommelseshjelp for å huske kalendersystemet; at det ga rollemønstre og forbilder; at det ga et samfunn et følelsesfellesskap ved at man fikk et felles billedlig språk for å uttrykke følelser og vanskelige tanker).

I og med det siviliserte liv og samfunn ble det vanskeligere å få et direkte forhold til naturen og ens egen levde erfaring utenfor sosiale rammer. Snart var selv fjelltopper blant mennesker oversvømt av «kulturen»: samfunnets tradisjonelle oppspinn. De opplyste få ble færre, mens de overtroiske fikk høstet mektige sympatisører.

Med opplysningstiden kom vitenskapen for å ta et oppgjør med dette religiøse sludderet. Dessverre for oss (det intellektuelle borgerskap), er vitenskapens antibiotiske egenskaper uhyre vanskelige å tøyle. Snart hadde (den tidlige/umodne) vitenskapens sjelløse mekanisme tatt overtroens stafettpinne fra det religiøse sludder. Verden druknet ikke lenger av oppspinn, nå ble den kvalt av logisk positivisme, universalisme, instrumentalisme, utilitarisme – selv ikke demokratisk svermeri var under disse moderne fanatikerne!

Opplysningstiden gjorde med andre ord situasjonen mye verre – men også langt mer interessant! Den vitenskapelige tenkemåte har det enorme fortrinn overfor mystisisme at den tilstreber gjennomsiktighet; og et gjennomsiktig argument kan gjennomskues! Den moderne verden er forfallen og degenerert, men har aldri vært mer fruktbar. Vi har allerede høstet profeter: Spinoza, Nietzsche, Jung.

Vår situasjon, den såkalte «postmoderne» situasjonen, er karakterisert av nihilisme: Vitenskapen har for lengst kastet stafettpinnen i sølen. Å rotfeste seg i Darwin eller Einstein er et utilfredsstillende teoretisk arbeid. Og for de av oss som nekter å involvere seg hvis det ikke er håp om en «libidinal konklusjon» – vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger! Det psykedeliske hjørnet av samfunnet gjenoppliver mystisisme (minst like absurd som den klassiske), resten av oss er fanget i apati. («Her står jeg, har ikke krefter til annet!»)

Vi har ingen gane for absurde gamle skrøner, og er overbevist om at det er symptomatisk på en alvorlig lidelse å kunne livnære seg på vitenskapens aske. All tro har mistet sitt næringsinnhold. Vi gjenstår med tre valg:

1. Rotfesting av livet i arbeid eller sosialitet. Husk alltid å medisinere første tegn på fortvilelse med ekstrem distraksjon.
2. Forsøk på å omdanne dekadanse til en god ting. Resultatet er en åndeliggjort masochisme. (De kaller det som regel «kunst»!)
3. Forsøk på å omdanne dekadanse til en sterk nok interesse til å motivere en filosofisk fordypelse i problematikken, med håp om å løse den. (Dette krever en uanstendig intellektuell innbilskhet.)

Løsningen på nihilisme er virtualisme. Det vi ikke har innsett, er at sannhet er en umulighet og at det beste vi kan håpe på er en fiksjon som stemmer godt med virkeligheten – og like viktig: som stemmer godt med oss.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Virtualisme er intet mindre enn en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Prisen er enormt høy. Man gir ikke fra seg håpet om sannhet uten videre.

Og hva er det jeg her foreslår som erstatning? – Begavet oppspinn!?…

(Fortsettelse følger.)