En unnskyldning for å dikte myter og metafysikk

“Jo mere abstrakt den sandhed er, som du gerne vil lære andre, desto mere må du forføre sanserne til den.” — Dette Nietzsche-sitatet har stått som et “huskesukk” på siden på bloggen en stund. Det er et mystisk sitat. Først tenkte jeg at det kunne stå som et monument over vanskelighetene jeg føler med å nå frem med det jeg mener er viktige innsikter. Men sitatet sluttet ikke å fascinere, uten at jeg begrep helt hvorfor; jeg måtte tilbake og tenke over det flere ganger. Hva Nietzsches egentlige mening var, er selvfølgelig vanskelig å si, men nå har jeg i hvert fall en ny tolkning, i form av en oversettelse av sitatet:

“Jo mer du ønsker å belære andre med din abstrakte innsikt, desto lettere er det å lære leksen selv, idet man da har et godt motiv for å finne og bruke knep for å holde liv i sin egen interesse. (Underforstått: abstrakt innsikt er et fremmedelement for organismen.)”

Nietzsche satte seg i rollen som lærer, ikke fordi han var fullendt og fløt over, men tvert imot fordi han var desperat sulten på innsikt selv: Han satte seg i rollen som lærer fordi dette ga ham en unnskyldning for å eksternalisere og forskjønne innsikter — og dette er en strengt nødvendig aktivitet dersom man vil bli vis. Visdommen skjenkes kun de besatte.

Denne løsningen er kanskje god. Å være lærer er er i hvert fall lettere og mer sosialt akseptert enn å være religiøs, eller gal.

Bilde: Fraktal-hånd

Mange takk til Trym, som uventet tok seg bryet med å lage dette bildet for meg!

Et videre prosjekt, som hadde vært ufattelig kult, hadde vært å lage en fraktal-animasjon hvor bildet består utelukkende av forskjellige formasjoner av hender. Hvis jeg en gang får den tjenerstaben jeg ønsker meg, skal jeg få laget dette!

Oversikter ifbm. desimalklokken og -kalenderen (til versjon 1)

Excel gjorde det enkelt å lage disse praktiske oversiktene:

• Oversettelse fra desimaltid til standard tid og omvendt. Desimalklokken er her delt inn i hundre.
• Datoer for årstidsskifter (i kalenderen min) 1981-2016. Vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn er her en funksjon av vintersolverv, på en slik måte at hver årstid er nøyaktig 25% av et år, rundet ned mot nærmeste hele dag. De faktiske vårjevndøgn, sommersolverv og høstjevndøgn faller litt annerledes. Se min tidligere post om dette temaet.
  
• Oversikt over hvor skudd-dager faller.

Siden den gregorianske kalenderen ikke er låst like strengt til vintersolverv som min kalender, får alle gregorianske datoer det samme variasjonsrommet i min kalender som vintersolverv har i den gregorianske kalender.

For eksempel: Min fødselsdag bestemt av det som var 16. mai i 1983, hvilket var 55. vårdag. Men neste år, i 2008, faller den 55. vårdag på 15. mai.

Excel-dokumentet jeg har laget gjør det forholdsvis raskt og enkelt å oversette datoer. Jeg hjelper gjerne hvis noen mot formodning skulle ha et ønske om å oversette en dato (mellom 1981 og 2016).

Dokumentar: The Illusion of Reality

Forførende tittel, men med god rett. Fysikkens historie er helt fantastisk.

Denne dokumentaren er atter en ny populærvitenskapelig gjennomgang av dette temaet, men denne er forholdsvis bra.

Finkelstein vs. Dershowitz

For en stund siden fikk jeg tips om en artikkel ved navn Finkelstein’s Bigotry av Alan Dershowitz (2007). Min anonymiserte tipser skrev “Hva skal man si? Noen lyver her. Noen fortjener ikke sin stilling. Er det Alan eller er det Norman?”

Jeg har vært i tvil, uten at det har fått meg til å anstrenge en muskel for å finne ut hvordan det forholdt seg. Men nå snublet jeg heldigvis over noe som i mine øyne gir et tydelig og endelig svar på spørsmålet: En helt utrolig debatt mellom Dershowitz og Finkelstein, på Democracy Now (2003):

(Del 2.) Svaret, kan jeg avsløre, er at Dershowitz er bedrageren, og i tillegg er han sjokkerende smålig. Se debatten, den er uutholdelig! :)

Se også en egen artikkel på wikipedia.

Spill: Too many ninjas!

Dette er et spill etter min smak! Store piksler, 16 farger, uendelig mange ninjaer.

Rekordtabell (oppdateres hvis nye rekorder meldes inn):

1. Trym, 96 ninjaer
2. Gorm, 71 ninjaer
3. Gunnar, 58 ninjaer

Artikkel: The Biggest Numbers in the Universe

En glimrende artikkel om vanvittig store tall, med en kjempebra historisk innledning.

Horizon: Psykedelisk vitenskap

Dokumentar som bl.a tar opp bruk av LSD for å kurere alkoholisme og en urban kristen menighet i Brasil som bruker ayahuasca jevnlig, med positive virkninger.

Desimalklokke og -kalender (versjon 1)

Den franske revolusjonen innførte desimaltid, som del av en svært omfattende revolusjonær kalender. Dette er ganske enkelt en kjempeidé! Dessverre måtte Napoleon sabotere eksperimentet ca. tolv år senere.

Jeg er uenig med de revolusjonære om hvordan kalenderen bør organiseres; nedenfor vil jeg beskrive dette i detalj. Men først desimalklokken:

En dag = 10 desimaltimer = 1000 desimalminutter = 100 000 desimalsekunder.

• En desimaltime = 2,4 vanlige timer.
• Ti desimalminutter = 14 min, 24 sek vanlig tid. Dette er en utmerket tidsenhet, og fortjener et eget navn. “Kvarter” fungerer ikke.
• Et desimalminutt = 1 min, 26,4 sek vanlig tid.
• Et desimalsekund = 0,864 vanlige sekunder.

Dagen begynner ved midnatt. Eksempel på en hverdag: Etter å ha lagt seg kl 9,5 (22:48) dagen før, står man opp kl. 3 (07:12). Arbeidsdagen begynner ca. kl 3,5 (08:24) og slutter ca. kl 6,5 (15:36). Man spiser middag kl 7,5 (18:00) og ser på Dagsrevyen kl 8 (1912).

Den revolusjonære kalenderen
Kalenderen er det som sagt vanskeligere med. De franske revolusjonære satte opp et system med tolv måneder á 30 dager, hvor høstjevndøgnet ble definert som nyttår. De 5-6 ekstradagene et slikt system nødvendiggjør, ble plassert i slutten av året, altså i septemberdagene før høstjevndøgnet.

Franskmennene gikk svært grundig til verks. Månedene fikk nye navn; de ble oppkalt etter hva som skjedde i perioden, for eksempel frost, varme, frukt osv. I England ble dette latterliggjort med denne fantastiske oversettelsen: “Wheezy, Sneezy and Freezy; Slippy, Drippy and Nippy; Showery, Flowery and Bowery; Wheaty, Heaty and Sweety”.

Også de enkelte dagene, som tidligere hadde vært tilknyttet katolske helgener, skulle bli jordnære og fornuftige: Hver dag ble forbundet med enten et dyr, et redskap, et mineral eller en plante!

Selv fyller jeg år den 27. Floréal. Denne daten er forbundet med gressløk. For øvrig la jeg spesielt merke til julen: Julaften faller på 4. Nivôse, og er forbundet med svovel! Første juledag er forbundet med hund. Liker de mon ikke Jesus? :)

Den ekstra skuddårsdagen hvert fjerde år er tilknyttet revolusjonen. Et særdeles klokt tempo for revolusjonsfeiring!

Mitt forslag til kalendersystem
Jeg forankrer året der jeg finner det mest naturlig både i forhold til tradisjonen og i forhold til desimalklokken: Vintersolverv. (Denne faller som kjent på 21. eller 22. desember.)

Måneder vil jeg ikke ha lenger. I stedet foreslår jeg at vi bruker de fire årstidene. Her kunne man brukt hvert av de til sammen fire solverv og jevndøgn, men årstidene ville da hatt forskjellig størrelse: Fra sommersolverv til høstjevndøgn er det 93 dager, mens fra vintersolverv til vårjevndøgn er det bare 89 dager. (Dette er pga. den varierende hastigheten jorden har i sin bane rundt solen.) Siden et så jevnt år som mulig er ønskelig (av praktiske grunner), foreslår jeg at vintersolverv definerer alle årstidene, på den måten at det jeg vil kalle et “kalendrisk vårjevndøgn” defineres som nøyaktig et kvart år etter vintersolverv; et “kalendrisk sommersolverv” defineres som nøyaktig et halvt år etter vintersolverv osv. En årstid blir da litt over nitti dager (91,3105). Vinteren begynner på vintersolverv, også kalt 1. vinterdag, og løper helt til ca. 91. vinterdag (ca. 21. mars). Tilsvarende med de andre årstidene. Her demonstreres hvordan dette vil se ut, ved hjelp av neste år, 2008:

• 2008,0 — Vinteren, og året, begynner med vintersolverv (22. des) og varer i 91 dager.
• 2008,25 — Våren begynner med det kalendriske vårjevndøgn (22. mars), og varer i 91 dager. Det sanne vårjevndøgn er 20. mars.
• 2008,5 — Sommeren begynner med det kalendriske sommersolverv (21. juni), og varer i 92 dager. Det sanne sommersolverv er 20. juni.
• 2008,75 — Høsten begynner med det kalendriske høstjevndøgn (21. sept), og varer i 91 dager. Det sanne høstjevndøgn er 22. sept.

Hvor innskutte dager plasseres, regnes ut fra de mest nøyaktige målinger av årets lengde tilgjengelig. Matematisk eleganse hér vil ødelegge for den viktigere presisjonen.

En uke er selvfølgelig ti dager. Det er ni uker i en årstid, og de resterende 1-2 dagene hver årstid er ekstradager som gjerne er fridager. De ni ukene kan deles i grupper på tre hver, som er et mer praktisk tidsrom i enkelte sammenhenger. Våren kan for eksempel deles i “tidlig vår”, “midtvår” og “senvår”, hver med tre uker, som altså er 30 dager.

I dag (12. okt.) er det 22. høstdag. Jeg fyller år den 55. vårdag. Julaften vil i år være 3. vinterdag.

En walkthrough av hvordan man omregner, med min fødselsdag som eksempel:

1. Finn ut det nøyaktige tidspunktet for vintersolverv for året før det året du vil oversette for. For 1982 er tidspunktet 05:31.
2. Omregn klokken til desimaltid. For 1982 blir dette 0,23 desimaldager (evt. 2,3 desimaltimer).
3. Legg til 91,3105 for hver årstid for å finne frem til den rette kalendriske årstidsbegynnelsen. Jeg ble født den 16. mai, så jeg legger tallet til bare en gang. Svaret blir 91,5405.
4. Rund tallet ned til et helt tall (det blir altså 91), og regn ut hvilken dato det kalendriske vårjevndøgnet faller på. Denne datokalkulatoren kan hjelpe med det. Det kalendriske vårjevndøgnet for 1983 faller på den 23. mars.
5. Regn ut avstanden mellom årstidens begynnelse og datoen det gjelder, med en annen slags datokalkulator (husk å krysse av “include end date in calculation”). Svaret for mitt vedkommende blir som sagt 55. Min fødselsdag er den 55. vårdag.

For å oppsummere og gjenta forslaget:

• De åtte tidsskalaer (år, årstid, måned, uke, døgn, time, minutt, sekund) er altså redusert til tre: År, årstid og døgn.
• Året begynner med vintersolverv. Et kvart år (nøyaktig) er en årstid.
• Ukens lengde defineres som ti døgn.
• Et minutt er en tusendels dag osv.

Når det gjelder årstall, er det klart at Jesus ikke en fornuftig nok begynnelse. Jeg vil foretrekke en begynnelse mye lenger tilbake. Helst noe som på en nøyaktig måte kan markere sivilisasjonens begynnelse. En slik forandring tror jeg ville bidratt til å gjøre oss mer langsiktige, men foreløpig har jeg ikke funnet en eneste god kandidat til tidens begynnelse. Jeg vil veldig gjerne høre forslag!

Hvis det av en eller annen grunn høres meningsløst ut å forandre kalendersystemet, foreslår jeg å lese litt i denne wikipedia-artikkelen. Den tar for seg litt argumentasjon.

Snurredame forteller deg hvilken som er din dominante hjernehalvdel

Hvilken vei snurrer silhuetten nedenfor, med eller mot klokken? Påstanden fra denne suspekte kilden er at måten hjernen din tolker bildet, kan gi et hint om hvilken hjernehalvdel som er dominant. Se lenken for noen beskrivende stikkord om forskjellene på venstre og høyre halvdel.

Når den saken er ute av verden, se om du klarer å bytte snurreretning med tanken. Å mestre en slik bytting frem og tilbake er en ganske psykedelisk opplevelse!

Tramatiserende psykoterapi

En god artikkel i siste utgaven av Scientific American Mind. Jeg tenker den går under sjangeren “horror-populærvitenskap”.

Jeg kunne sagt dette om så mye, men jeg blir ikke lei av å påstå: Artikkelen ser ut til å bekrefte teorien min om sinnet! (Forklart flere steder.)

Kunstig liv: “Mycoplasma laboratorium”

Forskere i et laboratorie i California har “strikket” et kunstig kromosom, 381 gener og 580 000 kjemiske tegn langt. Det har blitt gitt navnet mycoplasma laboratorium. Kromosomet skal bli injisert i en levende bakteriecelle, som det er forventet at kromosomet vil ta kontroll over. Dette er altså strengt tatt bare halv-kunstig liv. Likevel, dette er viktig, for ikke å snakke om skremmende.

“Mr Venter told the Guardian he thought this landmark would be ‘a very important philosophical step in the history of our species. We are going from reading our genetic code to the ability to write it. That gives us the hypothetical ability to do things never contemplated before’.”

Vi forstår ikke naturen godt nok til å være noe annet enn svært forsiktige med denne teknologien. Jeg skulle ønske vi hadde en fjern planet vi kunne teste ting på. Vi burde kanskje bygge slike baser for ekstreme biologiske eksperimenter på månen? (Hvor forskere som reiser dit ikke får komme tilbake pga. den ukjente risikofaktoren.)

Innbilningskraft

Når du ser et faktisk helikopter, skapes et innbilt helikopter automatisk i hodet ditt. Et virtuelt helikopter. Dette innbilte helikopteret er først vagt, men du går litt nærmere og samler mer sansedata fra det faktiske helikopteret, og ganske snart har du et temmelig presist innbilt helikopter i hodet ditt. Etterpå studerer du fysikk, og supplerer det innbilte helikopteret med innbilte naturlover, noe som gjør presisjonen overvelmende: Du erklærer at du har forstått helikopteret. Du begynner å forveksle det innbilte helikopteret med det ekte, og glemmer på den måten det grunnleggende skillet mellom subjekt og objekt.

Når du sitter hjemme, eller et annet sted uten faktiske helikoptre, er selvfølgelig det innbilte helikopteret fortsatt tilgjengelig. Det er ikke avhengig av noe faktisk helikopter, selv om det hjelper å ha et slikt i nærheten, for å fylle inn alle detaljene som er lette å glemme.

Hvis du går tilbake til det faktiske helikopteret, og klarer å fokusere innbilningen på noe annet enn helikopteret (dette kan være vanskelig; lettest å prøve med er kanskje sterke minner) — øyet vil her motta bildet av et helikopter, men bevisstheten vil knapt registrere noe. Inntrykkene fra øyet kan ikke i en slik situasjon konkurrere med de subsidierte inntrykkene fra hukommelsen: Innbilningen domineres følgelig av minnet, mens synet blir et sløret bakgrunnsbilde.

Vanligvis er det motsatt, for synsinntrykkene har fra evolusjonens side så godt som enerett på innbilningskraften. Den beste måten å løsrive innbilningen fra de presise simulasjoner av den ytre virkelighet er å nekte den sanseinntrykk. I mørket kan det innbilte helikopteret drømmes frem med overbevisende realisme.

Konklusjon: Å bruke så mye av innbilningskraften til å simulere fysiske objekter som det evolusjonen har gitt oss tilbøyeligheten til, er sløsing av mentale ressurser. Det var en lur anordning i en annen tid, da rovdyr var en trussel, men nå er truslene våre usynlige (abstrakte, strukturelle).

Tiltak: Eksperimentere med innbilningskraften sin. Øvelse kan gjøre den løsere forbundet med sansedata (målet er ikke å miste evnen til presist å simulere, men å kunne velge simulasjon bort til fordel for “hensiktsmessig dagdrømming”). Genialitet krever nettopp denne frigjøringen av prosessorkraft.

Dokumentar: “Endgame: A Future Scenario for Israel”

En nederlandsk dokumentar, som bl.a. intervjuer Martin van Creveld og Richard Pearle. Veldig interessant. Van Creveld foreslår å stabilisere situasjonen ved å gi Iran en håndfull atomvåpen. Og en annen argumenterer for at et angrep på Iran vil være begynnelsen på en verdenskrig. Og jeg lar meg overbevise.

Et annet tema er USAs støtte til Israel. USA hevdes å ha mistet de geostrategiske motivasjonsfaktorene bak støtten idet Sovjet kollapset. Støtten hviler visstnok nå på velgermassen i USA, spesielt de evangelisk kristne.

Hva vil skje dersom USA trekker støtten? Israel vil bli et paranoid militærdiktatur, og alle bortsett fra de mest ekstreme nasjonalistiske elementer vil bli igjen i landet, sammen med en god del arabere. Det vil med andre ord bety Israels langsomme og voldelige død. Sagt på en annen måte: Israel i sin nåværende, rasistiske form, holdt kunstig i live.

I anledning Ahmadinejads nylige opptreden i New York: Analyser av Iran-situasjonen

Som alle har fått med seg, var Ahmadinejad for ikke så lenge siden i USA, hvor han blant annet fikk en kald servering talefrihet ved Columbia University. Jeg ble ganske enkelt sjokkert over hvor historieløst, forhåndsdømmende og usivilisert Columbias rektor Lee Bollinger klarte å opptre i løpet av hans tjue minutter lange forord. Nesten hele denne gikk med til å skjelle ut Ahmadinejad, som var blitt plassert på trygg avstand, på helt andre siden av scenen. Når han endelig fikk snakke, bemerket Ahmadinejad at han synes det var unødvendig av Bollinger å prøve å vaksinere publikum på forhånd med sine fornærmende og feilaktige påstander.

Media er (forståelig nok) redde for å “tolke feil” når det gjelder sensitive spørsmål — legg merke til hvor mange medier som valgte den trygge løsningen; å kun fokusere på Ahmadinejads latterlige påstand om at de ikke har homofile i Iran. Sørg derfor for å se begivenheten i sin helhet. Her er den, fra C-Span:

Urettferdig behandling er noe Ahmadinejad får også andre steder: Jeg har sett de lange intervjuene han har gitt til 60 Minutes og Charlie Rose. Begge disse stedene møtes han med en nedlatende holdning, som om de snakker med en uvasket villmann. Dessuten, hvis de møter gode argumenter, reagerer de som om det er en blindvei: de går noen skritt tilbake og forsøker en ny vei. Kanskje det vil lede dem til det målet de har satt seg på forhånd? Når dette viser seg å ikke føre frem, blir de skuffede, utålmodige og uprofesjonelle.

Ahmadinejad oppfører seg av og til litt rart, han bruker for eksempel av og til religiøst språk, og han svarer litt unnvikende på enkelte spørsmål, men alt i alt er han faktisk overraskende fornuftig. Så har han også en solid sak:

• Iran har rett til atomkraft ved sitt medlemsskap i ikke-spredningsavtalen.
• IAEA har etter fire år med grundige inspeksjoner ikke funnet noe som antyder ulovlig aktivitet (USA avfeier denne konklusjonen som “impossible to believe”).
• Antydningene om Ahmadinejads rabiate anti-semittisme er høyst overdrevne. Den ofte siterte uttalelsen om at Israel må bli “wiped off the map”, er en fryktelig misvisende oversettelse.

Det er selvfølgelig andre sider av denne saken som også krever oppklaring, som for eksempel: hvorfor trenger en oljenasjon som Iran atomkraft? og hvorfor er det så viktig for Iran å fortsette anrikningen på tross av sterkt internasjonalt press, blant annet fra FNs sikkerhetsråd? Jakten på Irans offisielle svar på slike spørsmål ledet meg til Javad Zarif, Irans svært dyktige FN-ambassadør. Tidligere har jeg latt meg imponere av en pressekonferanse han holdt i 2006, etter å ha blitt nektet muligheten til å presentere Irans sak for sikkerhetsrådet (40 min). Sitatet som klebet til de internasjonale tabloider var dette: “Iran is allergic to threats, and we do not respond well to that”. Se videoen. Dette sitatet er det minst oppsiktsvekkende.

Zarif har også vært på programmet Charlie Rose, flere ganger. Jeg har sett to av dem; denne sendingen var den mest interessante av dem. Rose er lite villig til å kjøpe Zarifs argumenter. Jeg er svært imponert over hvor behersket Zarif klarer å holde seg.

En tredje video med Zarif jeg vil trekke frem, er et godt foredrag han holdt ved Princeton i 2006 (kanskje tidligere):

Når det gjelder Ahmadinejads unnvikenhet, vil jeg spekulere at han forsøker å gjøre mest mulig ut av den hatefulle oppmerksomheten fra den vestlige verden, til politisk avanse hjemme i Iran. At han til og med er villig til subtilt å oppmuntre den. Mosaics produsent Jamal Dajani gir her en tolkning som understreker viktigheten av at det er valg i Iran i 2009.

Den beste analysen av Iran jeg har funnet, er Trita Parsis. Her blir han intervjuet på Democracy Now:

Klippet over er del to av fire. Den første delen er en oppsummering av Ahmadinejads USA-besøk, og derfor ikke så interessant. En, to, tre, fire.

Parsi overbeviser meg med påstanden at det vi nå ser er en realpolitisk konflikt. Som Parsi forklarer, var situasjonen omvendt fra nå før Sovjets fall, fordi Israel og Iran da hadde strategiske insentiver for å stå sammen mot både russerne og araberne. På tross av Khomeini, som på dette tidspunktet var grovere i målet vedrørende Israel enn hva Ahmadinejad har vært, vedlikeholdt de to landene uoffisielle bånd. Disse ble brutt etter 1991. Det er det strategiske landskapet som har forandret seg. Dét er grunnen til at Israel motarbeider Iran.

Jeg konkluderer, at problemet er dette: Verden er i krig. Det vi ser er intet mindre enn en fortsettelse av den kalde krigen. Det blir kanskje litt varmere fordi maktbalansen er brutt, men voldsmakt er fremdeles et unntakstilfelle. Krigen utspilles mye heller med økonomisk makt eller psykologiske operasjoner. (Allerede Sunzi forsto at dette er mer effektivt.)

Blir det krig i Iran? Jeg tror faktisk det. Jeg kan foreløpig ikke begrunne det stort bedre enn med en henvisning til Parsis svar på dette spørsmålet og denne samtalen mellom Seymour Hersh og Scott Ritter. Men de er overbevisende. Jeg må undersøke det nærmere før jeg legger vekt bak ordene mine, men nå er min bange anelse at det vil bli krig snart, kanskje i år.

Siste ord får militærhistorikeren og -teoretikeren Martin van Creveld, med artikkelen The world can live with a nuclear Iran (24. sept). Relevant er her opplysningen at Creveld mener følgende: “Had the Iranians not tried to build nuclear weapons, they would be crazy.”

Input er for mye og må forenkles

Sanseapparatet vårt får enormt mye input. Dette havet av informasjon blir behandlet og forvandlet til en overkommelig brøkdel, lenge før det når bevisstheten («bevisstheten» brukes her synonymt med «jeget»). Jeget har en naturlig tilbøyelighet til å ta på seg oppgaven med å videreforedle informasjonen ytterligere, slik at man på den måten gjør hele systemet (kroppen-som-saksbehandler) en tjeneste – forutsatt at man klarer å internalisere de nye algoritmene [ordforklaring].

Den letteste måten å internalisere en algoritme, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare/bortforklare disse. (Denne prosessen kaller Nietzsche treffende for «renslighet».)

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å se det klinisk, en tilstand som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor sårbare. Beskrivelsen jeg nå har gitt fungerer som en diagnose: å se på overtro som en memetisk sykdom er den mest fornuftige måten jeg finner.

For å behandle denne sykdommen må først noen spørsmål besvares:

• Hva er egentlig helse i denne sammenhengen?

Det kan forklares som tre evner: 1) å kunne leve seg inn i enhver tro, 2) å kunne undergrave enhver tro, og 3) å kunne navigere mot god tro uten å fundere det gode i det sanne (for da vil man forstenes).

• Hvordan oppstår overtro?

I forhistorisk tid var troen en privatsak, siden man ikke hadde så mye språk. Der troen deltok i fellesskapet, var som regel disse gruppene små nok til at man lett kunne dominere dem. Derved ble de lett preget av individer. Med sivilisasjonen kom folkemassene, og plutselig levde troen sitt eget liv. De siste trospregende individene kan kalles profeter. I forhistorien var det profeter over alt. I dag er det ingen. Og grunnen er jordbrukssamfunnet. For med dette kom de store folkemasser og imperiene. Troen var dømt til å bli et politisk virkemiddel. (Et kategorisk imperativ? En sauehund!)

Overtro er et naturlig feiltak, alle må gjennom det. Problemet med det «siviliserte» trosbegrep i forhold til det primitive, er at det er svært vanskelig å tillate seg å ta tvilen på alvor i våre samfunn. Det kjempes iherdig med å finne måter å overse det feiltaket man er viklet inn i med god samvittighet, og med god grunn: For samfunnet må falle hvis troen faller! Og selv må man bli en folkefiende. – Hvem ønsker i utgangspunktet dét?

• Har overtro noen sikre symptomer?

Ja. Som regel er smigrer den overtroiske sin besettelse. Den kaller troen sin for sannhet, og ser ofte trusler i alternativer, noe som gjør at den overtroiske er intellektuelt anstrengt. Sinte er de også ofte – de er jo «rettferdiggjorte»!

• Hva med medisin?

Jeg kan foreslå Nietzsche. (Jeg brygger også på noe selv…)

Tre Crowley-sitater

• To read a newspaper is to refrain from reading something worthwhile. The first discipline of education must therefore be to refuse resolutely to feed the mind with canned chatter.
• As soon as you put men together, they somehow sink, corporatively, below the level of the worst of the individuals composing it. Collect scholars on a club committee, or men of science on a jury; all their virtues vanish, and their vices pop out, reinforced by the self-confidence which the power of numbers is bound to bestow.
• The pious pretense that evil does not exist only makes it vague, enormous and menacing.

Nok en vismann. Han får stille seg i kø. En dag skal jeg undersøke også ham.

RSS: Firefox og Google Reader

Etter å ha sittet bevegelsesløst i mange dager og ønsket intenst, har jeg endelig mottatt en åpenbaring om hvordan bruke RSS. Dette er hvordan. Bruk Firefox som nettleser, Google Reader som RSS-behandler, og last ned Google Reader Notifier, en utvidelse til Firefox. Åpenbaringen fortsetter herfra med bulletpoints:

• Trekk denne lenken opp i verktøylinjen for bokmerker i Firefox. Trykk på den for å abonnere med Reader på den siden du er på for øyeblikket.
• Sorter abonnementene i Reader etter kategorier. Når nye ting kommer inn, kan du se hvilken kategori det gjelder hvis du svever med musen over Notifier-ikonet i Firefox.

Jeg mater Reader med alt annet enn nyheter, fordi nyhetskanaler er så utrolig masete. Disse legger jeg istedet på verktøylinjen for bokmerker i Firefox, eller i iGoogle.

Har noen av dere mine kjære skeptiske lesere forslag til bedre løsninger?