Posted: 23/01 -08 | Author: Gorm | Filed under: Norwegian | Tags: berettigelse, epistemologi, fiksjon, filosofi, Kant, koherentisme, kunnskap, metafysikk, Nietzsche, ontologi, sannhet, tro, virtualisme, vitenskapsteori |
Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica.
Koherentisme
Ulf skriver til meg:
“[Det høres] veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på. Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse basale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.”
Jeg måtte lese meg litt opp for å finne ut nøyaktig hva dette begrepet egentlig viser til. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at epistemologisk koherentisme er en berettigelsesteori som vektlegger koherens som kriterie for når tro kan gis statusen kunnskap.
Etter å ha tenkt en del over saken, kom jeg frem til at koherentisme er en akseptabel løsning — på et problem som er filosofisk uvesentlig. For etter mitt syn kan tro strengt tatt bare være berettiget når den er sann. Og siden “ingenting er sant”, kan ingen tro være ordentlig berettiget. Følgelig finnes det i mitt hode bare grader av gunstighet for trospåstander (innenfor forskjellige typer trospåstander, hvor den vitenskapelige typen kun er en blant flere). Koherentismen er altså, slik jeg oppfatter det, en teori av kun vitenskapsteoretisk interesse.1 Spørsmålet om hvilke kriterier som skal kreves av påstander for at de skal gis den i en forstand symbolske statusen “berettiget tro” er uten all verdens filosofisk konsekvens.
Her vil jeg gjerne gi en nærmere forklaring av min epistemologi, med utgangspunkt i to begreper jeg er veldig opptatt av, 1) ontologi og 2) uberettiget tro:
Virkelighetens uoppnåelighet
Førstnevnte er det ikke så mye å si om, siden jeg er av den tro at sannhet om den ytre virkelighet — sannhet i den filosofiske, absolutte betydning av ordet — må være altomfattende for å være uttømmende. Det går altså ikke an å oppnå en fullstendig sannhet om isolerte deler av virkeligheten (f.eks. de minste bestanddeler) uten å gjøre rede for helheten. Eller for å gi mystiker-versjonen: Universet er udelelig.
Dette er grunnen til at sannhet er uoppnåelig. Og videre; vitenskapens gradvise forbedring og tilnærming er altfor uforutsigbar til at filosofien kan legge særlig mye vekt på de flyktige enkelt-teorier.
Trossetningen min om virkelighetens uoppnåelighet tjener først og fremst til å motstå den universelle tilbøyeligheten til absolutisme — en tilbøyelighet som har forårsaket enormt mye unødvendig forvirring og elendighet opp gjennom filosofihistorien.2
Fiksjonens gunstighet
Om “uberettiget tro” er det langt mer å si, men dette temaet er særdeles vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger å sette ord på området jeg sikter til, men har ikke klart det (i hvert fall ikke godt nok). Forhåpentligvis vil øvelse før eller siden gjøre mester, så jeg forsøker igjen:
Berettigelse (justification), i vitenskapsteoretisk sammenheng, handler om kriterier for å bedømme våre virkelighetsbeskrivelsers presisjon. Presisjon er selvfølgelig svært viktig, men dette er ikke den eneste viktige egenskapen beskrivelser kan ha. Upresise forenklinger er også viktige, av grunner jeg skal forklare. (Selv usaklig tankespinn er viktig, men den saken får vente til en senere anledning.)
Begrepet fiksjon burde etter min mening være helt sentralt i epistemologien. Det kunne ikke vært lengre unna en slik posisjon i dag: Det er forvist fra filosofien (som dikterne fra Platons idealsamfunn). Men dette er å skyte seg selv i foten: For ingenting er sant, ergo er alt fiksjon i større eller mindre grad. Enkelte fiksjoner er særdeles presise og nyttige, herunder all vitenskap — men det er stadig fiktivt. Vitenskap er det å modellere virkeligheten med fiksjon.
Det finnes ingen hellig grense fiksjoner kan krysse for å bli transformert til sannhet (i den filosofiske, absolutte betydningen av ordet). Overgangen fra eventyr til relativitetsteori eller fra drøm til våken opplevelse er flytende.
Dette er altså utgangspunktet mitt. Alt er fiktivt. Og, for å gjenta meg selv, en god måte å bestemme seg for hvilke fiksjoner man bør ta vare på (på bekostning av andre) er å formulere kriterier, som for eksempel koherens.3 Men hvis man forkaster alt som ikke er empirisk kunnskap har man satt seg selv i fengsel. Man vil da gå glipp av så altfor mye verdifullt (ikke bare av estetisk verdi, men også praktisk).
Koherentisme er på sett og vis kilde til et stort problem her: Hvordan kombinere vitenskapelighet og utenforvitenskapelighet? En populær løsning er å dele seg i to: Å være strengt vitenskapelig i arbeidstiden mens man er konseptuelt løssluppen (f.eks. religiøs) på fritiden. Dette fungerer kanskje for flertallet, men for tenkende mennesker betyr en slik løsning en krigserklæring mot seg selv. Én teori må dominere. Og den beste måten for en teori å sikre dominans, er å bli så omfattende og sammenhengende som mulig.
Jeg tror de fleste tenkende mennesker i dag ufrivillig er slagmarker. Problemet er at deres dominante teori ikke klarer å erobre hele fiksjonens område. Og utenforvitenskapelighet er så godt som uunnværlig, så det har en tendens til å oppstå ubehagelige sammenstøt mellom viljen til utenforvitenskapelighet og viljen til vitenskapelighet.
Dette problematiske utenforvitenskapelige feltet er det altså jeg har den sterkeste filosofiske interesse for. For å analysere feltet, vil jeg (på en litt klosset måte) dele begrepet fiksjon inn i tre typer:
- De vitenskapelige fiksjoner.
- Allegorier og andre slags fiksjoner som på en eller annen måte handler om virkeligheten, men som er grovt forenklende, og mer eller mindre åpenbart ikke i nærheten av sannheten. Ting som religiøse myter og common-sensiske antagelser (opplevelsen av viljens frihet, jegets enhet, kroppslighet, jordens stilleståenhet osv).
- Fiksjoner som overhodet ikke handler om virkeligheten, men som er et uttrykk for et “fritt spill mellom fakultetene”, som Kant muligens ville sagt. Herunder musikk, matematikk, pareidolia og denne videoen.
Nummer to er det mest misforståtte, og derfor det mest interessante. Det hersker bred enighet om at forenklinger er best å unngå (så godt man klarer) — jeg er av en ganske annen mening. For å forklare, går jeg veien om et Leibniz-sitat, hvor han presenterer to ulike sannhetsbegreper:
“There are two kinds of truths: those of reasoning and those of facts. The truths of reasoning are necessary and their opposite is impossible; the truths of fact are contingent and their opposites are possible.”
Truths of fact er viktige for å beherske naturen, men altfor fjerne og kompliserte til å ha et personlig forhold til (det koster et livslangt arbeid å komme til bunns i en moderne vitenskap). Truths of reasoning er altfor kalde. De er abstrakte former, tomme for meningsinnhold. En tredje slags sannhet trengs: Mytisk sannhet. Under dette begrepet regner jeg selvfølgelig religionenes dramaturgiske strukturering av bl.a. tid og makt, men også mer realistiske/vitenskapelige formuleringer. Enkle generaliseringer (om elementene eller moralen eller meningen med livet) må gis tilbørlig respekt. For det er her — i en distanse til tingene justert etter vår forståelses kapasitet (og prioritet) — at vi oppnår opplevelsen av erkjennelse. Det er på denne avstand at vi i størst grad begriper virkeligheten.
Individets forståelse har overhodet ingen mulighet til å omfatte hele vitenskapens forståelse, og følgelig er det aller meste av det vi bevisst og ubevisst tror på allerede falsifisert. Dette sårer kanskje en tradisjonell filosofs stolthet, men — for å være edruelig: dette presenterer i realiteten kun en utfordring. Jeg vil nesten kalle det en mysterie-utfordring, for her ligger det arkaisk visdom.4
Den mytiske erkjennelsesbegrep er min løsning på utfordringen: Påstandene vi hviler vår erkjennelse på er nødvendigvis mytiske på den måten at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre. Det krever bare at man tillater seg innlevelse, noe det gamle håpet om å oppnå endelig sannhet forbød. Dette håpet fikk mao. de fleste (redelige) filosofer siden Platon til å begrave seg selv levende! –
Mytisk sannhet er kanskje et dårlig begrep. Det er i hvert fall litt snevert for et ord som skal dekke alt fra psykedelisk tankespinn (via metafysikk og patafysikk) til forskerens mentale laboratorie. Og kanskje det viktigste: den ureflekterte hverdagslige forestillingsverden.
Punchlinen overlater jeg til Nietzsche. Dette er stykke 4 fra Hinsides Godt og Ondt (i sin helhet):
“At en dom er falsk er dog for os ingen invending mod denne dom; det er måske derved, at vort nye sprog lyder mest fremmed. Spørgsmålet er, hvorvidt en dom er livsbefordrende, livsopretholdende, artsopretholdende, måske endog artsopdrættende; og vi er grundlæggende tilbøjelige til at påstå, at de falskeste domme (hvortil de syntetiske domme a priori hører) er de for os mest uundværlige, derved at mennesket ikke kunne leve uden at lade de logiske fiktioner gælde, uden at måle virkeligheden efter den pure opfundne verden af noget ubetinget og sig-selv-ligt, uden bestandigt at forfalske verden ved hjælp af tal — at det at give afkald på falske domme ville være at give afkald på liv og en livsfornægtelse. At vedkende sig usandheden som en livsbetingelse betyder ganske vist på farlig vis at byde de vante værdifornæmmelser trods; og en filosofi, der vover dét, stiller sig alene derved hinsides godt og ondt.”
Kant
Jeg skrev det følgende om sannhetsbegrepet:
“Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.”
Ulfs svar:
“Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant’s “ding an sich”, som én del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner matematikk som kroneksempelet, Kant nevner matematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.”
Det er en enkel grunn til at jeg ikke bruker Kant bedre, og det er at jeg ikke har god nok kjennskap til filosofien hans. Men jeg tror svaret på utfordringen din er at alle Kants tre deler (syntetisk apriori, syntetisk aposteriori og analytisk apriori) faller innenfor det jeg kaller det virtuelle sannhetsområdet. Syntetisk aposteriori er det som gjør meg litt usikker. Grunnen til at jeg regner det som under virtualitet, er at det er (prinsipielt) mulig å finne frem til absolutt sikkerhet om slike påstander. Men på den andre siden har syntetisk aposterioriske påstander selv virkeligheten til objekt, og den er det umulig å finne frem til sannheten om.
Forresten: Denne våren har jeg planlagt å ta for meg hans “Kritikk av den rene fornuft”, så det blir trolig mer Kant her til bloggs.
Hume
Ulf skriver:
“Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relations of Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens Relations of Ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.”
Denne delingen er til forveksling lik Leibniz sin! Heldigvis, for da har jeg allerede gitt mitt svar. Forkortet versjon: “Jeg er vesentlig sett enig, men vil legge til at det finnes en interessant mellomting.”
Hume har jeg heller ikke lest ordentlig. Burde jeg?
___
1. Om måten jeg bruker begrepene epistemologi og vitenskapsteori: Epistemologi betyr kunnskapslære, og var opprinnelig en gren av filosofien som omhandlet spørsmålet om hvordan sannhet var tilgjengelig. Nå, siden jeg forutsetter at sannhet om verden ikke er tilgjengelig i det hele tatt (i motsetning til sannheter om det virtuelle), må jeg degradere teorier som koherentisme fra epistemologi til vitenskapsteori (hvilket er et mer beskjedent begrep). Men epistemologi blir ikke derved etterlatt som et spøkelsesbegrep — det får andre oppgaver å ta seg av: Kants transcendentalfilosofi er, slik jeg forstår denne, et godt eksempel på det jeg mener er epistemologiens rette område. (Men Kant går etter min mening ikke på langt nær langt nok. For å si det billedlig: Kant oppfant vingene, Nietzsche og Jung brukte dem.)
2. På den andre siden: uten de mange århundrene med manisk depresjon ville filosofien ha vært mye fattigere på utspekulerte ideer, og vår resistans for feiltakelser ville ha vært (enda) lavere.
3. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å bevisst arbeide med slike kriterier, siden underbevisstheten gjør dette automatisk for oss. (Apropos, det slo meg hvor underdanig jeg er til min egen underbevissthet: Det meste av mitt bevisste tankearbeid går med til forsøk på å ekplisere dunkle tanker som finnes og allerede er i bruk i meg, uten at jeg har blitt briefet! — Er underbevisstheten min sekretær, eller er det motsatt?)
4. Bokstavlig talt arkaisk. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg ingen tro på at de gamle var så dumme at de tok mytene sine bokstavlig.
Posted: 08/01 -08 | Author: Gorm | Filed under: English | Tags: idealism, metaphysics, philosophy, physicalism, speculation, virtualism |
Physicalism is the philosophical position which holds that all of reality, including the mind, ultimately will be accounted for by physics. Seeing that our current physics is far from approaching this ultimate point, physicalism hinges on a guess. Absurdly, it seems physicalism in fact is a metaphysical position.
A metaphysical position which I happen to hold.
Now, what follows is a simplistic exploration of my metaphysical physicalism:
1. The Big Bang occurs; the universe is created. Complexity increases for a couple of millions of years, until the original plasma has coalesced into atoms and the atoms condensed into stars etc. The evolution of material complexity decelerates.
2. A limit is reached. All potential material complexity has been realized. But it doesn’t end there.
3. Complexity continues to increase, no longer in the material dimension but in the virtual. The evolution of virtuality is the evolution of life: The ability of virtuality is what sets the living apart from the dead. Humans call their experienced virtuality “mind”.
Admittedly, this drawing is a more than a little problematic, as the development graph has become crowded with conflicting significations. The reason I chose this flawed solution is that it shows 1) the reflexivity of virtuality, and 2) the continuity of material and virtual complexity. The drawing is problematic, but key, so I should explain it in some more detail:
- A: This is some sort of measure of what we still don’t understand about reality. Things like quantum gravity, consciousness and what have you.
- B: This is the part we do understand. We understand a lot.
- C: This is the part of virtuality that has little or nothing to do with scientific understanding of reality. It deals with the imaginary. Dreams, music and philosophy. All the good stuff. Notice how the imaginary is pictured as a prerequisite of a grasp of reality.
- Compare C with B: This hyperinflation of the imaginary is intended. A highly developed mind is playful.
4. At this hypothetical point in time, reality will be completely accounted for by virtuality. Absolute physical truth is attained.
Parenthetically: Since true physics/physical truth must be a description of reality, completely distinct from reality in itself, physicalism could be viewed as a rather unusual kind of idealism!…
Once again, the drawing is less than perfect: In order to show that reality is completely understood, the representation of virtuality would have to envelop not only the material reality, but also itself. — I really wish I had a clue of how to draw that!
5. Virtuality has moved on, reality is altogether left behind. What this future might hold is ridiculously far removed from my foresight.
But if the god-minds of post-ultimate understanding are anything like us, they will probably miss the old, dark and cold place we call the universe, and create new and slightly better ones to occupy themselves with.
Posted: 06/01 -08 | Author: Gorm | Filed under: Norwegian | Tags: dialog, idealer, pax idealica, sosialitet, stream of consciousness, taushet |
A: «Taushet er som regel det klokeste valget.»
B: «Ikke hvis de tilstedeværende er unge eller ikke kjenner hverandre, og er nervøst nysgjerrige på hverandres status, for da kan disse personene lett tippe over i forfengelighet eller selvmedlidenhet. I et slikt tilfelle er det best å si noe som er lite verd, fordi dette kan bidra til å etablere et trygt og derved fruktbart utgangspunkt for en fortsettelse, så den samlede verdien av samtalen kan bli større.»
A: «Det er sant. Men hvis man røper dette motivet, som f.eks. ved at det aktuelle utsagnet blir oppsiktsvekkende lite verdifullt — da har man skutt seg selv i foten, for de tilstedeværende kommer til å stusse seg inn i meta-spiraler og bli svært forvirrede. Hvis situasjonen allerede er nervøs, er forvirring det siste man vil legge til.»
B: «Det trenger ikke å føre til forvirring. Det kan også lette på den nervøse stemningen. La oss si at den som kommer med det verdiløse utsagnet heter X, og de andre heter Y og Z. Disse andre får, etter Xs utsagn, anledning til å komme med et enkelt spørsmål for å oppklare en formodentlig selvsagt forvirring. Et slikt spørsmål vil ikke stille spørreren i et dårlig lys, og heller ikke koste den en dråpe anstrengelse, nesten uansett hvilket svar det fører til. Med andre ord: Ballen kastes tilbake til X, og denne får en ny sjanse. Det naturlige svaret for X (hvis han er som meg) ville da være å analysere sitt eget verdiløse utsagn — og siden imponerende analytisk improvisasjon er en ganske vanskelig øvelse, vil det antageligvis slå litt feil. Altså: X blir provosert til å si noe som er akkurat passe verdiløst!»
A: «Jeg overser noen mindre viktige reservasjoner her, og sier meg enig.»
B: «Men tilbake til påstanden din, la meg ta den mer alvorlig: Hva får deg til å si at taushet som oftest er det beste?»
A: «Fordi det er lite gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Man bør holde seg over en viss terskel. Og når man holder seg over en viss terskel, da er det i de fleste sosiale situasjoner ikke så mye igjen å ta av. Det er på dette punktet jeg fraråder å ty til bortkastet pjatt — la det heller ebbe ut på en litt pinlig måte, om det er alternativet.»
B: «Hvor universelt tenker du dette?»
A: «Ganske universelt. Vel, dette fortjener en digresjon: — Det finnes selvfølgelig unntak, hvor det er gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Og faktorene dette avhenger av varierer fra person til person. Det kan for eksempel være at man ikke evner noe annet enn sosialitet. Eller det kan være en god strategisk beslutning å være sosial i enkelte situasjoner, for å kjøpe seg anledning til å gjøre gunstige ting på et annet tidspunkt. I et samfunn er det viktig å holde ved like tillitsbånd, så ingen blir utrygge, for det er mer fordelaktig å ha et tillitsfullt og sosialt samfunn enn et mistroisk og kontemplativt. Altså: Jeg mener det ganske universelt, men ikke slik at jeg kommer til å presse det på noen.»
B: «Press er vel heller ikke det beste virkemiddelet i en slik situasjon. Som enkelte gamle kinesere sikkert ville sagt: Man skal ikke presse der hvor det er motstand — omgå heller problemet.»
A: «Godt sagt. — Men her vil jeg faktisk gjerne understreke viktigheten av andre verdier enn våre her: På samme måte som at man godtar dårlige argumenter for å beholde husfreden, slik bør man også til en viss grad gå med på falske idealer for å beholde samfunnets stabilitet.»
B: «Spennende tema! Hvilke falske idealer tenker du på?»
A: «Kjærlighet, frihet, ydmykhet, sosiabilitet, slike ting. Disse verdiene har en problematisk begrunnelse, men enda mer problematisk vil det være om den jevne borger opplever dem som problematiske! Disse verdiene er samfunnsbærende. Ikke fordi de er sanne, men de ville ikke ha erobret verden om det ikke var for at de var best til noe…»
B: «Jeg ser! Enkelte idealer har erobret verden. Vi lever under et imperie, og bør opprettholde den høyst gunstige pax idealica! Det er akkurat som i politikken; man bør ikke forandre den nåværende orden utenfra og med våpen, men innenfra, med lure sjakktrekk i riktig retning.»
A: «Dette ble en glimrende digresjon! Vi kunne gjerne avsluttet her, men jeg er ikke helt ferdig med å svare på spørsmålet om hvorfor taushet som regel er klokest: Motiver er bare ett aspekt. Et annet jeg vil ta opp er vanskelighetene med å uttrykke seg: Det er lite gunstig å forsøke å si noe når man har lav sannsynlighet for å lykkes med overføringen. Siden vanskelighetene med å uttrykke seg øker hurtig med temaets kompleksitet eller fremmedhet (man kunne nesten lagt til gunstighet her —), er det som regel best å finne andre, sikrere uttrykksmåter for slike tanker enn den muntlige.»
B: «Så muntlighet er bra for to ting: 1) Grooming, og 2) Overføring av enkle eller velkjente opplysninger, som på tross av at de er enkle eller velkjente, ønskes å formidles?»
A: «En ting til: De mange slags sosiale spill kan være interessante å observere utenfra. Kanskje det til og med kan være gunstig å delta i slike spill personlig også av og til — den vises interesser er uransakelige…»
B: «Nå glemmer du viktige ting som oppdragelse av barn og generell folkeopplysning.»
A: «Ja, faktisk gjorde jeg det. Du har rett, og det er et viktig nok punkt: Noen må være menneskegartnere. Men først må disse bli vise. Og da er selvutvikling første bud.»
B: «Er det nå vi lar det ebbe ut på en litt pinlig måte?»
A: «Ja…»
