I’ve become some kind of a Platonist

Mind consists of Forms: The brain is a machine running a software programmed with the language of Forms, and the living mind is best conceived of as a virtual reality — a continuously updated model of external reality (among other things).

Another name for the Realm of Forms is “Ideality”. But I think “virtuality” is a lot more suitable. One, because this word makes evident the connection between Platonism and computationalism, and two, because the word evokes an immersed, subjective point of view (through association with computer simulation).

Virtuality, then, is understood to be the very substance of mind. This is opposed to external reality, which is transcendent, i.e. entirely incomprehensible unless translated into the language of the Forms. Reality can’t be accessed at all except as a virtual model, constructed as an interpretation of raw sense data. In other words, we never interact with our environment directly: All of what you take for granted as external reality is in fact more correctly viewed as an incredibly powerful “virtual space of orientation”, continuously updated to fit with incoming information.

This picture seems to present an answer to the question of why physics is unable to describe reality with perfect accuracy: Because our minds are restricted to the simplicity of Forms. Our virtual models are necessarily simplistic, because of their computational restraints (limited time, energy and hardware size). Because of this, we can only hope to approximate truth. There’ll always be aspects left out by our descriptions.

I think it’s useful to think of reality-modelling as something that can be approached in a spectrum of ways, from the mathematical and unambiguous to the mythical and ambiguous. Both of these extremes have serious weaknesses, but their strengths complement eachother: Mathematics offers precision, while Mythos offers meaning. Therefore, the two approaches need to be reconciled. This, I think, is one of the most important tasks of philosophy today. And I think virtualistic epistemology can accomplish it.


Viljens frihet, tro og overtro

Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:

Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.

Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).

Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?


Anniversary

Today, it is one full year since I last touched cigarettes or alcohol.

The spartan lifestyle will be generalized and continued.


Hinsides godt og ondt, stykke 291

“Mennesket, et mangfoldigt, løgnagtigt, kunstigt og uigjennomsigtigt dyr, der er uhyggeligt for de andre dyr ikke så meget ved dets styrke som ved dets list og kløgt, har opfundet den gode samvittighed for dog endelig at kunne nyde sin sjæl som noget enkelt; og al moral er én lang uforfærdet forfalskning, der overhovedet gør det muligt at nyde synet af sjælen. Ud fra dette synspunkt hører der måske meget mere ind under begrepet ‘kunst’, end man almindeligvis tror.”


Hinsides godt og ondt, stykke 273

“Et menneske, der stræber efter noget stort, betragter enhver, som han møder på sin vej, som enten et middel eller en opholdelse og hæmsko — eller som en midlertidig hvilebænk. Den for ham særegne, højsindede godhed mod hans medmennesker er først mulig, når han er på sin højde og hersker. Utålmodigheden og hans bevidsthed om indtil da altid at være dømt til komediespil — for selv krigen er en komedie og skjuler som ethvert middel sit formål — spolerer enhver omgang med andre for ham: denne art menneske kender ensomheden, og hvad den har af det mest giftige ved sig.”


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.