Grunnleggende fiksjonsteori

Ingenting er virkelig, alt er bare virtuelt. Vi kan erfare virtualitet som om det er virkelig, ergo er virkelighet kun en måte å erfare ting på. Virkelighet er i subjektet som ser. Om det finnes en ekte virkelighet på objektenes side er umulig å vite, for vi kan ikke erfare noe som helst bortsett fra som oversatt til virtualitet. Strengt tatt bør vi altså være agnostiske, men det er nok mer hensiktsmessig å anta at objektene ikke har noe ved seg som har den fjerneste grad av slektskap med det vi kjenner som virkelighet. Slik blir det lettere å bruke “virkelighet” som begrep om perspektiver og fiksjonsverdener.

Det er vanskelig å unngå å bruke dette ordet også om våre ytre omstendigheter. Dette er beklagelig, for det skaper unødig forvirring. Ordet virkelighet setter krav til våre omstendigheter om at de skal ha statiske og evige forklaringer. Dette evner ikke våre mentale evner. Derfor er “våre ytre omstendighetene” et bedre ord for virkeligheten. Omstendigheter er omskiftelige, men kan ikke ses bort fra uten å høyne risikoenn for uforutsette uhell. Det vi orienterer oss i omstendighetene våre med er ulike fiksjonsverdener, fra de commonsensiske til de strengt vitenskapelige.

Men langt fra alle fiksjonsverdener forholder seg til den ytre virkelighet i det hele tatt, som valget av ordet fiksjon mer enn antyder.

To problemer:

1. Hvordan forholde seg til virkeligheten når vi ikke kan unngå å redusere den til fiksjonsverdener? Hvilke prinsipper skal regulere valget av fiksjoner i stedet for sannhet?
2. Hva med bruk av virtualitet til andre oppgaver enn den vitenskapelige? Hvis mening er en slik oppgave, er det mulig gå metodisk til verks for å finne f.eks felles prinsipper for mennesker på gitte utviklingstrinn? Undergraver fiksjonsteori meningsoppgaven, idet den fratar oss troen på virkeligheten?