Verdier vs. faktapåstander

Verdier forholder seg gjerne til faktapåstander, som i sin tur refererer til virkeligheten i seg selv. Men hva med verdier i en hypotetisk verden? Ville ikke de fremdeles være verdier? Mens faktapåstander om en hypotetisk verden er langt vanskeligere å akseptere muligheten for, idet en slik verden jo er konstituert av våre påstander om den.

Virtualisme gjør det mulig å tenke på faktapåstander om en hypotetisk verden på en mer meningsfull måte. Og verdipåstander i virtuelle omstendigheter blir ikke bare et meningsfullt tankespill, men nær gyldige. I en virtualistisk verdensanskuelse kan man stole mer på verdier enn man kan på faktapåstander.

Før var fakta tenkt på som objektive, og verdier subjektive. Med virtualisme blir bildet et annet: Verdier blir (virtuelt) objektive, mens faktapåstander ikke kan bli mer enn forsøksvise, fordi de erkjennes å ha innebygd en umulig pretensjon, som alltid undergraver deres gyldighet.

Dette er ikke helt å snu på hodet, men det ligner litt. Verdier er fastere enn man har tenkt. Enn jeg har tenkt. 

Vi bør reforankre oss, fra virkeligheten til verdier og virtualitet.

Diverse om virtualisme (samlet fra gamle notater)

Matematikk er applisert sinn, fysikk er applisert sinn, nevrovitenskap er applisert sinn, alt vi forstår er ved det at vi har forstått det blitt sinn eller virtualitet. Kropp/sinn-problematikken kan i streng forstand reduseres til perspektivismeproblematikken. 

Vi mennesker er datamakiner som er optimalisert av naturen til å finne praktiske løsninger på problemer i våre naturlige omstendigheter. Måten vi gjør dette på, i hvert fall på det bevisste nivå, er at vi konstruerer enkle modeller (matematiske eller metaforiske), og setter dem til å representere virkeligheten, som en optikk for å gi mening av den umiddelbare sanseerfaring. Men denne umiddelbarhet selv er også virtuell. Dens natur er i langt mindre grad tilgjengelig for oss, så påstander om den blir veldig spekulative. Dette området overlates til psykologien.

Bildet over medfører at det er umulig for oss å observere virkeligheten i det hele tatt bortsett fra gjennom virtuelle strukturer som optikk eller fortolkningskode, og at den klarhet og forståelse vi regner for å være særegent for mennesket, krever fortolkning på høyere nivåer enn det umiddelbare. Dette nødvendighetsforholdet mellom fortolkning og erfaring overhodet er grunnen til at vi har så lett for å forveksle modellene med virkeligheten selv, selv i vår vitenskapelige samtid. To viktige poenger ang. de to nevnte virkemidlene er 1) at matematikk er like falskt som metaforikk, og 2) at metaforikk er like viktig som matematikk (om enn ikke like mektig, i hvert fall slik tingenes tilstand er i dag).

Galileo Galilei skrev at matematikk er det språket med hvilket Gud har skrevet universet. Også her kreves en kopernikansk vending: Matematikk er ett av språkene vi skriver universet med — og Gud er blant våre favoritt-karakterer.

“Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds” (Russell om Berkeley). Tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Fiksjonsteori er en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Den letteste måten å internalisere en modell, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare eller bortforklare disse.

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å si det klinisk, en løsning som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor tilpasningsudyktige og sårbare. For mennesker, som har kapasiteten til å håndtere en mer fleksibel men mer kostbar løsning, og som lever i omstendigheter som er uforutsigbare og uvennlige, er overtro å betrakte som en memetisk sykdom. I helt andre omstendigheter (som f.eks i Himmelen) kunne overtro vært en luksus man burde få nyte, men så lenge vi lever på jorden er det uakseptabelt for alle andre enn de som lider kritisk nød og må spare på alle slags krefter.

Men selv uten overtro er påstandene vi hviler vår erkjennelse på er mytiske i den forstand at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre.

Skala fra det faktiske, via det potensielle, til det helt innbilte

Vi (spesielt mektige aktører, men også vanlige individer) må forholde oss til stadig mer hypotetisk. Skillet mellom det potensielle og det faktiske, det mulige og det virkelige, blir stadig tynnere og mer forvirrende. Og denne flytende overgangen går helt ned til de helt innbilte, rent spekulative skisse-tanker. Vi trenger et kart. En skala med nivåer med navn, så vi kan kommunisere nyansene.