About
I’m a Norwegian philosophy student currently working on a Master’s thesis about skepticism and how it (in my opinion) can be circumvented completely and in a satisfactory way if we start with fictionalism as a foundation and enter the frame of a speculative system I call transcendental virtualism. This is supposed to be sort of an update of Kant’s transcendental idealism, where the differences from Kant are provided mostly by a meditation on computationalism. This is where the name virtualism comes from as well; it refers to the thought that mind is to be understood as some sort of virtuality generated somehow by the biological machine in one’s head.
I won’t elaborate further on the theoretical issues here, as I have made several attempts at that in posts (search: virtualism).
Virtualism (or whatever I’ll end up calling it) is my main interest, but I like to go sightseeing in most other philosophical landscapes as well. The deeply fictionalist position I’ve come to take has among its benefits that it enables me to appreciate elements in all kinds of philosophies, not only the few that I strictly agree with (which, if the threshold of strictness is high enough, is none). The history of philosophy — which I once thought of as a desert capable of teaching me nothing but errors and wishful illusionism — now appears to me as a pleasant arboretum, a manifest topological map of speculative structures of thought.
What I want to do is suggest that the trees displayed in this arboretum aren’t separate species but parts of a single universal whole, one unfathomably large tree of all possible thought. This metaphor is weak, in the sense that its possible to interpret it in a trivial way. Some words on the relation between this tree and reality are needed. This post should be good enough for now.
Contact me at gormroedder*gmail*com.
Verdier vs. faktapåstander
Verdier forholder seg gjerne til faktapåstander, som i sin tur refererer til virkeligheten i seg selv. Men hva med verdier i en hypotetisk verden? Ville ikke de fremdeles være verdier? Mens faktapåstander om en hypotetisk verden er langt vanskeligere å akseptere muligheten for, idet en slik verden jo er konstituert av våre påstander om den.
Virtualisme gjør det mulig å tenke på faktapåstander om en hypotetisk verden på en mer meningsfull måte. Og verdipåstander i virtuelle omstendigheter blir ikke bare et meningsfullt tankespill, men nær gyldige. I en virtualistisk verdensanskuelse kan man stole mer på verdier enn man kan på faktapåstander.
Før var fakta tenkt på som objektive, og verdier subjektive. Med virtualisme blir bildet et annet: Verdier blir (virtuelt) objektive, mens faktapåstander ikke kan bli mer enn forsøksvise, fordi de erkjennes å ha innebygd en umulig pretensjon, som alltid undergraver deres gyldighet.
Dette er ikke helt å snu på hodet, men det ligner litt. Verdier er fastere enn man har tenkt. Enn jeg har tenkt.
Vi bør reforankre oss, fra virkeligheten til verdier og virtualitet.
Diverse om virtualisme (samlet fra gamle notater)
Matematikk er applisert sinn, fysikk er applisert sinn, nevrovitenskap er applisert sinn, alt vi forstår er ved det at vi har forstått det blitt sinn eller virtualitet. Kropp/sinn-problematikken kan i streng forstand reduseres til perspektivismeproblematikken.
Vi mennesker er datamakiner som er optimalisert av naturen til å finne praktiske løsninger på problemer i våre naturlige omstendigheter. Måten vi gjør dette på, i hvert fall på det bevisste nivå, er at vi konstruerer enkle modeller (matematiske eller metaforiske), og setter dem til å representere virkeligheten, som en optikk for å gi mening av den umiddelbare sanseerfaring. Men denne umiddelbarhet selv er også virtuell. Dens natur er i langt mindre grad tilgjengelig for oss, så påstander om den blir veldig spekulative. Dette området overlates til psykologien.
Bildet over medfører at det er umulig for oss å observere virkeligheten i det hele tatt bortsett fra gjennom virtuelle strukturer som optikk eller fortolkningskode, og at den klarhet og forståelse vi regner for å være særegent for mennesket, krever fortolkning på høyere nivåer enn det umiddelbare. Dette nødvendighetsforholdet mellom fortolkning og erfaring overhodet er grunnen til at vi har så lett for å forveksle modellene med virkeligheten selv, selv i vår vitenskapelige samtid. To viktige poenger ang. de to nevnte virkemidlene er 1) at matematikk er like falskt som metaforikk, og 2) at metaforikk er like viktig som matematikk (om enn ikke like mektig, i hvert fall slik tingenes tilstand er i dag).
Galileo Galilei skrev at matematikk er det språket med hvilket Gud har skrevet universet. Også her kreves en kopernikansk vending: Matematikk er ett av språkene vi skriver universet med — og Gud er blant våre favoritt-karakterer.
“Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds” (Russell om Berkeley). Tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig.
Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Fiksjonsteori er en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.
Den letteste måten å internalisere en modell, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare eller bortforklare disse.
Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!
Overtro er, for å si det klinisk, en løsning som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor tilpasningsudyktige og sårbare. For mennesker, som har kapasiteten til å håndtere en mer fleksibel men mer kostbar løsning, og som lever i omstendigheter som er uforutsigbare og uvennlige, er overtro å betrakte som en memetisk sykdom. I helt andre omstendigheter (som f.eks i Himmelen) kunne overtro vært en luksus man burde få nyte, men så lenge vi lever på jorden er det uakseptabelt for alle andre enn de som lider kritisk nød og må spare på alle slags krefter.
Men selv uten overtro er påstandene vi hviler vår erkjennelse på er mytiske i den forstand at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre.
Summary of 2008
- Jan 8.: An illustrated exploration of physicalism leads me to conclude that it rests on quite far out metaphysics (that I happen to agree with).
- Jan 23. (in norwegian): I give some guy a far too long and comprehensive reply to a discussion we’d had somewhere else. I was hoping to take the discussion further, but the guy abandoned it. Nonetheless, the post has some bright spots that makes it archivable.
- Mar 7.: An attempt to put some very subjective dance-move-like operations of the imagination into words. Quite successful, if I may judge myself. Even if you don’t agree, you’ll definitely like the Kermit video treat I end the post with.
- Mar 22.: I finally put my opinions on conventions of time-keeping (the calendar and the clock) into English.
- May 15.: I try to relate my own philosophical views to Platonism. Will have to revisit that topic at some point. There is a lot more to be said.
- Jul 7.: I discovered a thinking guy on youtube that was exploring a metaphysical landscape I thought I could relate to. I’m not sure, but I think that turned out to have been wishful interpretation. I still enjoy watching his videos though. Hope he makes more of them (his channel has been quiet for a while now).
- Oct 29.: A comprehensive post exploring virtualism, touching on a lot of interesting topics. This is a taste of what I’d like to write my Master’s Thesis on. Not just the negative or skeptical aspect of “fictionalist metaphysics”, but the positive or productive aspect as well.
- Nov 3.: I try to illustrate my views on doubt and belief, and how we necessarily live in a world constituted by what we allow ourselves to believe, by drawing an analogy to how a fractal develops through iterations of its equation.
- Dec 23.: I present the idea of logarithmic planning, perhaps subliminally inspired by the excellent 5-min long indy game Passage. It puts time in perspective. Quite unnerving, for me at least.
Logarithmic planning
1 day (today): I’m going to sketch a paper about the science of fiction (a fictional science).
10 days: Within a tenday, I’ll write it up properly and see if I can get it published in an undisclosed student-run philosophy periodical.
100 days: The next hundred days, I’ll concentrate on being an excellent student and a passable office worker.
1000 days: Within the next three years, I hope to have produced a Master’s thesis to be proud of, perhaps even something publishable. Hopefully, I’ll be able to continue studying beyond the Master.
10 000 days: The next 30 years, as I see them now, will be devoted to exploration and mastery of virtuality. I’ll write books and make presentations to document and communicate what I find. If at some point I’m able to make a really good animated documentary series about virtualism, my life will be complete.
100 000 days: Even though my life might be completed 30 years from now, I hope I’ll live to be 300. If I’m lucky, I’ll be saved to disc and live forever, digitally.
The Mandelbrot analogy
Skepticism does not lead to nihilism. It leads to agnosticism. This realization makes evident the fictionalist solution to the problem of skepticism: To evade the void of absolute agnosia by means of a certain leap of faith (or even just a short skip of faith).
It’s not inconsistent to be radically agnostic on an absolutely strict level while retaining a more useful outlook (such as standard materialism) on a slightly less scrupulous level, because these “levels” are parallel to each other: They do not meet, and cannot contradict each other. One mind can (and, I will argue, should) entertain a whole range of worldviews on different “levels of faith”.
I like to think about this as analogical to how fractals develop through iterations of its equation: Think of the range of worldviews as developing from completely faithless agnosticism through gradual iterations of faith. If absolute certainty is all you’ll accept, you’ll be left in absolute darkness. With a cautious number of faith iterations, the moderately admissive materialist outlook produces an image far more complex and informative than the simple “I don’t know” of radical agnosticism. At the aft end of the range, magical thinking, with its very lenient attitude with regard to faith, is capable of producing the most beautiful, intricate and exciting sorts of fiction, with the cost of sacrificing accuracy in how reality is interpreted (in fact, the interpretative pretension can be dropped altogether).
Here’s a demonstration of how a Mandelbrot fractal develops (I think it goes up to about 200 iterations in the end):
Both extremes (of doubt and faith) are far less useful than the moderate position (at least when it comes to science and most practical purposes), but they both have significant strengths as well: Radical agnosticism is philosophically interesting (in much the same way a black hole is interesting to a physicist, even though he/she has no wish to live anywhere near one), and the latter is psychedelically interesting (in the literal sense of revealing the soul). Here’s a demonstration of how incredibly deep and rich the Mandelbrot fractal can be with a whole lot of iterations (watch in high quality):
The analogy fails to capture one important factor, namely the strong correlation between faith-satiated worldviews and psychosis. Hopefully, virtualism can, if not vaccinate against it, at least build resistance to this tendency. Because faith-satiation is key to a lot of good things as well.
Here’s an explicit list of levels that I alternate between, from the strictest to the most lenient:
- Black hole agnosticism: I’m completely and utterly agnostic about absolutely everything. I can’t say if the sun will rise tomorrow, if there’s a hippapotamus in my room, not even if 2+2 equals 4. I acknowledge no truth, not even logic. This extreme level of agnosticism would, if lived, render a person completely dysfunctional. (In a schizofrenic way, I guess.)
- Philosophical agnosticism: Hume’s fork appears. I still don’t believe that any statement about reality is true, but math, logic and the entire virtual realm is trusted to be stable and safe. This is where I try to be when doing philosophy.
- The rational level: I accept a lot of science as true. I’m a materialist, and try my best to disregard speculative nonsense surfacing from my subconscious. What I’m interested in is communicable general statements that are very precise in prediction.
- The irrational level (or range of levels): The scientific method is disregarded. I’m free to immerse myself in naive realism, practice some mental dancing, or believe in free will. As a formula: I’m a character in a play or a game where I also have producer powers (as opposed to how it is at the rational level, where I’m trying to be objective). My fictional world has to be internally consistent to some degree, but there is very lax requirements with regard to reality-fittingness. In fact, I’m almost indifferent to reality. All that matters are my circumstances, both external and internal.
- The magical level (or range of levels): Even contradictory things can be believed. Dreams typically dive into this level. It can be very enjoyable, but the experience is usually too fragmented and confused to be of any value beside relaxation.
This picture of a range of parallel levels can make it a lot easier to avoid some of the classic mistakes, like hypostatizing ideas or allowing faith-based thinking to interfere with strict philosophy. Even the most threatening of all, that of becoming coerced by skepticism into an impoverished and bloodless worldview.
Epistemological phenomenalism explained
Watch these two brilliant videos:
This guy, Mike Earl, is the first living person I’ve found that agrees with me on this issue! And what’s more, his explanation is very valuable to me, in that it is far more comprehensible than my own attempts so far.
Phenomenalism is one of the two core components of virtualism, the other component being computationalism. Sadly, Mike is of a different opinion on that one.
Memetics
A great talk on memes by Susan Blackmore has just been posted on TED. You have my guarantee it is worth your time.
In addition to rejuvenating some old fears of mine, her talk made me realize how memetics is perfectly consistent with virtualism, even complementary! I need to read up on it, fast!
Viljens frihet, tro og overtro
Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:
Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.
Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).
Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?
Sammendrag av 2007
Dette kommer temmelig sent, men jeg fant ut at det var gunstig å gjøre som jeg har sett mange andre bloggere har gjort: gå gjennom foregående år og lenke til høydepunkter. I kronologisk rekkefølge:
- 24/1 — Idé til allmenndannende reality-TV, hvor Big Brother krysses med Monkey World, og Sir Attenborough analyserer det sosiale spillet.
- 16/2 — Forslag til oppdragende rituale: Diskursive dueller.
- 28/2 — Slik ordla jeg meg da jeg la autentisitet på hyllen for godt.
- 8/3 — Løsningen på kropp/sinn-problemet, i særdeles få ord.
- 11/4 — Min første virkelig fjerne post, om virkelighetsbegrepet.
- 30/4 — På dette tidspunktet fant jeg Adam Curtis, en utmerket dokumentarskaper. Dokumentarseriene hans anbefales fremdeles like varmt.
- 13/5 — Gode råd fra en innbilt vismann til hans innbilte noviser…
- 21/5 — En rar liste med korte aforismer, forsøksvis etter Nietzsches mal. Litt pinlig, men heldigvis er noen av setningene er ganske bra.
- 7/7 — Virtualisme nevnes for første gang i bloggen med denne skisseaktige presentasjon. Spørsmålene jeg stiller er skuffende lite følge-naturlige.
- 21/7 — En lengre presentasjon av min ganske vanvittige politiske utopi.
- 31/7 — Jeg unnskylder kristne med den ene hånden og utfordrer dem med den andre.
- 2/9 — En selvsikker refleksjon over virtualisme med utgangspunkt i et sitat om Berkeleys idealisme.
- 8/9 — Tanker om symbolikk i eventyr, myter og generelt sett.
- 23/9 — Sannhetens historie, fritt etter antagelsen (min). “Fortsettelse følger” står det, men det gjorde det aldri. Jeg noterer.
- 5/10 — Noen kloke ord om epistemologi og tro.
- 12/10 — Jeg fant ved en tilfeldighet ut om desimaltid, og ble snart overbevist: dette er en veldig viktig sak å kjempe for.
- 27/11 — I am finally convinced that english will become the world language. I begin adapting immediately.
- 16/12 — I realize that Khrushchev might have been on to something when he dreamt of computer technology redeeming communism from its leg shackle bureaucracy.
Det var ikke bare behagelig å visitere min egen fortid på denne måten. Verst var det å oppdage hvor ofte jeg har vært patetisk. Det skal jeg slutte med.
New home: demring.com
I registered for Google Apps yesterday. When asked if I wanted to purchase a domain, I decided to waste two seconds on a chance in hell: I wrote ‘demring.com’. — And lucky me! It was available! I am now the proud owner of said domain, and the suitingly brazen email address gorm [α] demring.com (among other things).
I have set up redirection from wordpress to blog.demring.com, and it works perfectly! Exactly like I have dreamt of for some time now.
But this is only laying the first stone. More changes will come in proximal future. Mainly in the direction of integrating the blog with static web pages at www.demring.com. In particular, I am hoping to set up a wiki-ish network of philosophy pages, explaining things like virtualism, so that I can use them as reference when blogging, among other things.
To pun the truth: It’s a new dawn!
Nietzsche-sitat om virtualisme
Stykke 24 fra Hinsides Godt og Ondt:
“O sancta simplisitas! Hvor løjerligt forenklet og forfalsket lever dog mennesket! Man kan ikke undre sig færdig, når man først en gang har fået blik for dette under! Hvor har vi dog gjort alt omkring os lyst og frit og let og enkelt! Hvor har vi dog forstået at give vore sanser adgang til alt muligt overfladisk og vor tænkning en guddommelig lyst til kåde spring og fejlslutninger! — Hvor har vi dog lige fra begyndelsen forstået at opretholde vor uvidenhed for at nyde en næsten ubegribelig frihed, ubetænksomhed, uforsigtighed, friskhed, munterhed i livet, ja, livet selv! Og først på denne herefter faste granitgrund af uvidenhed har videnskaben indtil nu kunnet rejse sig, viljen til viden på grundlad af en meget mægtigere vilje, viljen til ikke-viden, til det uvisse, til det usande! Ikke som dens modsætning, men derimod — som dens forfinelse! Om så selv sproget, her som andetsteds, ikke kan komme ud over sin klodsethed og bliver ved at snakke om modsætninger, hvor der blot gives grader og forskellige fine trin, og om så også moralens legemliggjorte tartufferi, der nu hører til vort uovervindelige ‘kød og blod’, fordrejer ordene i munden selv på os vidende: nu og da fatter vi det og ler ad, hvordan selv den bedste videnskab helst vil fastholde os i denne forenklede, helt igennem kunstige, tilrettedigtede, tilretteforfalskede verden, hvordan den ufrivilligt-villigt elsker fejltagelsen, fordi den, den levende — elsker livet!”
Sannhetens historie
Det mektigste og farligste begrepet tenkelig er «sannhet».
Det er med sannhet som med krig: det var mye enklere i gamle dager. Gamle menn fortalte nyttige skrøner. Det verste som kunne skje var at fanatikere tok det for bokstavlig. En opplagt måte å forhindre dette på var absurditet.
Dette uskyldige virkemiddelet skulle merkelig nok bli skjebnesvangert: Fanatiske kulter klarte å ta selv absurde fortellinger til seg som religiøse sannheter. Absurditeten ble forstått som et tegn på mystisk dybde. Selv kultens opplyste fåtall klarte å leve i den religiøse spenningen mellom «det overnaturlige og det naturlige», eller med andre ord: mellom den absurde fortellingen og levd erfaring.
Før menneskets sivilisasjonen var der et utmerket fåtall som hentet sitt mandat fra egen levd erfaring – og som formulerte sin visdom på den eneste måten tilgjengelig for dem: billedlig. De barbariske samfunn hadde faktiske oppvåknede, som tygde verden for folket sitt og matet dem med oppgulp: spennende, absurde fortellinger som inneholdt hint til vital informasjon. Eventyrene ble holdt levende av alle (fordi de var spennende, klassiske, tradisjonelle), mens en mindre gruppe også ble initiert i eventyrenes bakenforliggende mening (at det var hukommelseshjelp for å huske kalendersystemet; at det ga rollemønstre og forbilder; at det ga et samfunn et følelsesfellesskap ved at man fikk et felles billedlig språk for å uttrykke følelser og vanskelige tanker).
I og med det siviliserte liv og samfunn ble det vanskeligere å få et direkte forhold til naturen og ens egen levde erfaring utenfor sosiale rammer. Snart var selv fjelltopper blant mennesker oversvømt av «kulturen»: samfunnets tradisjonelle oppspinn. De opplyste få ble færre, mens de overtroiske fikk høstet mektige sympatisører.
Med opplysningstiden kom vitenskapen for å ta et oppgjør med dette religiøse sludderet. Dessverre for oss (det intellektuelle borgerskap), er vitenskapens antibiotiske egenskaper uhyre vanskelige å tøyle. Snart hadde (den tidlige/umodne) vitenskapens sjelløse mekanisme tatt overtroens stafettpinne fra det religiøse sludder. Verden druknet ikke lenger av oppspinn, nå ble den kvalt av logisk positivisme, universalisme, instrumentalisme, utilitarisme – selv ikke demokratisk svermeri var under disse moderne fanatikerne!
Opplysningstiden gjorde med andre ord situasjonen mye verre – men også langt mer interessant! Den vitenskapelige tenkemåte har det enorme fortrinn overfor mystisisme at den tilstreber gjennomsiktighet; og et gjennomsiktig argument kan gjennomskues! Den moderne verden er forfallen og degenerert, men har aldri vært mer fruktbar. Vi har allerede høstet profeter: Spinoza, Nietzsche, Jung.
Vår situasjon, den såkalte «postmoderne» situasjonen, er karakterisert av nihilisme: Vitenskapen har for lengst kastet stafettpinnen i sølen. Å rotfeste seg i Darwin eller Einstein er et utilfredsstillende teoretisk arbeid. Og for de av oss som nekter å involvere seg hvis det ikke er håp om en «libidinal konklusjon» – vi vet ikke hva vi skal gjøre lenger! Det psykedeliske hjørnet av samfunnet gjenoppliver mystisisme (minst like absurd som den klassiske), resten av oss er fanget i apati. («Her står jeg, har ikke krefter til annet!»)
Vi har ingen gane for absurde gamle skrøner, og er overbevist om at det er symptomatisk på en alvorlig lidelse å kunne livnære seg på vitenskapens aske. All tro har mistet sitt næringsinnhold. Vi gjenstår med tre valg:
- Rotfesting av livet i arbeid eller sosialitet. Husk alltid å medisinere første tegn på fortvilelse med ekstrem distraksjon.
- Forsøk på å omdanne dekadanse til en god ting. Resultatet er en åndeliggjort masochisme. (De kaller det som regel «kunst»!)
- Forsøk på å omdanne dekadanse til en sterk nok interesse til å motivere en filosofisk fordypelse i problematikken, med håp om å løse den. (Dette krever en uanstendig intellektuell innbilskhet.)
Løsningen på nihilisme er virtualisme. Det vi ikke har innsett, er at sannhet er en umulighet og at det beste vi kan håpe på er en fiksjon som stemmer godt med virkeligheten – og like viktig: som stemmer godt med oss.
Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Virtualisme er intet mindre enn en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.
Prisen er enormt høy. Man gir ikke fra seg håpet om sannhet uten videre.
Og hva er det jeg her foreslår som erstatning? – Begavet oppspinn!?…
(Fortsettelse følger.)
Virtualisme
Galileo Galilei: “Mathematics is the language with which God has written the universe.”
Også her kreves en kopernikansk vending: Matematikk er språket vi skriver universet med – epistemologisk sett.
Hva er da sant om virkeligheten? Foreløpig ser det ut til at ingenting er sant. At alt bare er god og dårlig kode.
Denne virkelighetsoppfattelsen veileder mistenksomheten og fordrer undersøkelser som følgende:
- Å kartlegge måter kode kan kamuflere seg, for å kunne identifisere hvilken kode som er bra og hvilken som er dårlig. Herunder er spesielt selvbedrag interessant.
- Finnes det et sosialt fenomen som tilsvarer selvbedrag? Jeg tenker i utgangspunktet på de mer skjulte, insinuasjonsdrevne ting – ikke religion f.eks.
- Hvordan, i detalj, er mekanismer som den usynlige hånd, oppbygd? Hvordan kan vi strekke nervetråder ut i slike spøkelser?
- Hvordan fungerer byråkrati, instrumentell rasjonalitet og forskjellige lederskapsstrategier, hva er svakhetene og følgene osv? (Spørsmålet som ligger til grunn for byråkrati, rasjonalitet og lederskap: Hvordan kan de opplyste enkeltmenneskene få mer makt, samtidig som de uhederlige ikke får samme mulighet?)
- Kartlegge kartleggingens svakheter. F.eks. tre-struktur-kategoriseringens tilkortkommelser. Hva er alternativet? Database? Finnes noe mer organisk?
- Hva kan datateknologi lære oss (gjennom analogi) om oss selv som bevisstheter og samfunn?
- Hvordan kan datateknologi hjelpe oss?

leave a comment