Bertrand Russell som tegneseriehelt

Anmeldelse av Logicomix: An Epic Search for Truth, Apostolos Doxiadis & Christos H. Papadimitriou (2009), 352 sider. Publisert i Filosofisk supplement #1/2010 – Žižek.

Logicomix er noe så uvanlig som et psykologisk drama om logikk – i tegneserieform. Bertrand Russell har hovedrollen, men boken handler like mye om den spesielt hendelsesrike perioden i moderne logikks historie som sammenfaller med Russells liv: fra logikken han vokste opp med, som knapt var vesentlig utviklet siden Aristoteles, via Freges og Cantors utvikling av mengdelæren, til denne tidlige formen for moderne logikk ble konfrontert med Wittgensteins og Gödels nesten umulige utfordringer.

Nesten alle aktørene som opptrer introduseres gjennom Russells studier av dem eller hans personlige møter med dem. Frege, Cantor, Hilbert og flere andre får vi se bli oppsøkt av Russell som ung mann, enten dette faktisk skjedde eller det kun skjedde i ren intellektuell forstand, altså at han «var der i ånden». Whitehead blir vi selvfølgelig kjent med i forbindelse med Russells mangeårige samarbeid med ham om Principia Mathematica. Wittgenstein og Gödel vises som sterkt inspirerte av Russell, spesielt av det nevnte storverket. Men på tross av alt dette er boken ikke ment som verken en innføringsbok i logikk eller en biografi i noen streng forstand. Dette gjør hovedforfatteren, Apostolos Doxiadis, helt klart i begynnelsen av boken, hvor han selv fremtrer i tegnet form. Denne boken er bare en fortelling, forklarer han. En heltefortelling. Bertrand Russell er, med sine vanvittige ambisjoner og anstrengelser, en slags intellektuell tegneseriehelt. Mediet hevdes altså å være helt naturlig for fortellingen, noe jeg ikke bare kan si meg enig i, men finner bent frem engasjerende: Jeg kan komme på mye mer fra filosofi- og vitenskapshistorien som jeg veldig gjerne vil se adaptert til tegneseriemediet, eksempelvis hentet fra den kartesianske eller førsokratiske delen av filosofihistorien, eller også historien som fortsetter der Logicomix runder av, med Turing og utviklingen av datateknologi.

Som nevnt fremstilles forfatteren selv inne i boken. Men også tegneren, koloristen og et par av de andre som står bak boken er til stede. Jevnlig avbrytes fortellingen om Russell av at vi skal gis innblikk i hvordan de sammen arbeider med fortellingen i et studio i Athen. Vi får høre hva de synes om karakterene som har blitt introdusert og det som har hendt så langt, og får spionere på tankeprosessen bak hvilke vendinger de beslutter at fortellingen skal ta videre. Dette er ment hovedsakelig som en fortellerteknikk, selv om det også brukes til å eksemplifisere selv-referanse, noe som tas opp i forbindelse med Russells – etter eget utsagn – største bidrag til logikkens historie, det som har fått navnet Russells paradoks. Men eksemplifiseringen er unødvendig, og fortellerteknikken fungerer like dårlig her som den generelt gjør. Dessuten står det konversasjonelle og ofte trivielle med disse meta-episodene etter min smak i grell kontrast til den dype og mektige stemningen selve fortellingen til tider klarer å fremkalle. Boken lider en del på grunn av dette.

Sett for seg selv er tragedien om Russell og hans voldsomt store, men etter hvert hardt testede tro på logikk veldig interessant. Dessverre er behandlingen av den altfor overfladisk til at boken kan anbefales som en filosofisk bok. Likevel må det sies at selv om den ikke er direkte lærerik, kan man kanskje trekke en mer indirekte fordel av å lese Logicomix, en man for øvrig også kan trekke fra mange andre slags historiske dramatiseringer: De forenklede og lett karikerte ansiktene som blir satt på en rekke historiske navn gjør nytte for seg som snarveier for hukommelsen, knagger som gjør det lett for mer substansiell kunnskap å feste seg. På denne måten kan boken være mer enn bare ren underholdning, i hvert fall for dem som ikke i utgangspunktet er så godt kjent med historien.

Rent litterært har den dog svakheter. Stedvis får man innlevelsen punktert av en ganske usannsynlig språkbruk og oppførsel, og poenger det snakkes om eksemplifiseres med handling på en måte som virkelig ikke fungerer. Tegneseriemediet kunne dessuten blitt brukt bedre, for eksempel ved å benytte diagrammer til å forklare tekniske poenger. Men alt dette forandrer ikke det faktum at det er en god historie i bunn. Dessuten er tegnestilen meget behagelig, i hvert fall for mine øyne. Så alt i alt må det sies at selv om boken ikke er et must, har det blitt gjort en god nok jobb til at den kan være verd å få tak i, i hvert fall dersom man interesserer seg for moderne logikks historie og de skjøre og eksentriske personlighetene bak denne veldig viktige perioden med plutselig og voldsom utvikling.

Kratylus og den samme gamle leksa

Kommentar til bloggposten Kratylus og sannhetens historie:

“Ordene er faste og tingene er flytende, derfor fant Kratylus ut at det var best å holde munn.”

For en herlig ekstrem reaksjon. Men det er jo opplagt andre ting vi kan bruke ord til enn å forsøke å fastsette en flytende virkelighet. Som han selv sier er jo i det minste ordene faste. Et byggverk av ord kan vel da være absolutt stabilt, så lenge vi ikke stiller det opp som virkelighetsbeskrivende. Med ord alene kan vi altså skape virtuelle “surrogat-virkeligheter” som er objektivt gyldige eller hjemlige eller hva vi skulle ønske, til den pris at vi må begrense bruken av dem til dyp innlevelse, dvs. ikke ta skrittet fullt ut til dogmatisk tro (overtro). Dette er på en måte en skuffelse, for vi skulle jo helst sett at vi kunne fullt ut begripe virkeligheten, men samtidig er det også et sterkt innslag av befrielse her, idet dogmatisk tro sperrer oss inne.

Jeg setter meg endelig litt inn i Photoshop

Ene broren min var nettopp og besøkte den andre i Libanon. Her har han satt seg godt til rette med lokalbefolkningen:

Idé til måte å kombinere ens nettskriblerier: Metablogg

Jeg har flere forskjellige blogger og bruker også andre tjenester hvor jeg publiserer ting på nett. Jeg kan ikke skrive alt på samme blogg, for kun de færreste vil være interesserte i alt jeg skriver, f.eks. det jeg skriver på denne bloggen. Jeg vil ha en offisiell blogg, hvor jeg prøver å være seriøs, og en annen hvor jeg kan skrive hva jeg vil (denne). Men å ha dem adskilt er også dårlig, for da må publikum gå og plukke feeder manuelt. Bedre ville det vært hvis alt var tilgjengelig på samme side. Ikke en blogg, men en slags samlet outlet, gjerne også kalt Outlet. Øverst på denne siden skal det stå en liten liste, som denne:

1. Skikkelige ting (1 post i måneden)
2. Uhøytidelige skriblerier (1 post per dag)
3. Drømmejournal (1 post i uken)
4. Anbefalinger (Reader Shared, 1 post per dag)
5. Skikkelig mikroblogg (1 post i uken)
6. Uhøytidelig mikroblogg (3 poster i uken)

Bak hver av dem skal det være en liten rute man kan hake av. Det som er haket av bestemmer hva som vises på Outlet-siden. Standard i dette tilfellet kan være 1, 4 og 5. Det er det jeg gjerne viser til alle, og som jeg håper alle er interessert i å abonnere på. Spesielt interesserte kan huke av de andre for å se mine halvferdige ressonementer, skrivefeil, kleinheter, uinteressante drømmer osv. Når man henter RSS-feeden fra Outlet-siden, inneholder den alt som på det tidspunktet er huket av.

Hvis jeg vil legge til eller trekke fra outletlisten, får alle som abonnerer en melding om hvordan jeg har forandret ting, i tilfelle de er interesserte i å forandre sitt abonnement. Dette får jeg advarsel om når jeg vil forandre, og jeg rådes til å forandre så sjelden som mulig.

I en slik liste kan også ting som Flickr, youtube osv. vises, og man kan bestemme hvordan, f.eks. kan man få kun thumbs til Flickr-bilder, bare ingress til bloggposter osv. Eller alt av alt.

Ellers fungerer det som en vanlig blogg.

Nettjeneste jeg vil ha: Seminargrupper online

De bør være små nok til at alle kan komme til orde, gjerne 2-12). Medlemskap bør ideelt sett bestemmes av sammenfallende interesser og likt nivå. Det beste hadde vært om man hadde verktøyer for å visuelt posisjonere seg i forhold til andre (slik de tenker innenfor et gitt tema), og et rankingsystem hvor folk på lave nivåer har svakere stemmerett enn de på høyere.

Eksempel: Hvis en utmerker seg i diskusjoner i en gruppe på lavt nivå, stemmer folk ham opp til et nytt nivå. Han kan fortsatt være i gruppen, om han ikke har et bedre tilbud på et høyere nivå. Hvis han stemmer på andres ferdighet, har han dobbel stemme, men bare innenfor det feltet han har fått levelup (f.eks. filosofi/metafysikk).

Hvis flere har levlet litt og har posisjonert seg i forhold til hverandre, kan man få opp forslag om å danne nye grupper med nye folk. F.eks. kan det være en Nietzscheaner som nettopp har levlet til level 3, hvor jeg også er. Jeg har posisjonert meg nært noen som har posisjonert seg nært ham, så en eller annen intelligent algoritme tenker at det kan være mulig vi har noe felles. Jeg får forslaget, og tar kontakt, med forslag til hvilke temaer vi kan diskutere.

Seminarer er helst ikke bare diskusjonsgrupper. Slik jeg tenker det kan diskusjon være bare forberedelsen til en tekst hvor man gjør rede for sine syn og sine begrunnelser, sine forskjeller fra de andre posisjonene som har kommet opp i diskusjonen osv. Noen seminarer kan være løsslupne, og tillate slike papers å sitere fra diskusjoner. Andre kan være strengere, og kreve at man siterer noe grundigere forberedt, evt. spør den det gjelder om en uttalelse.

Papers bør være på en overkommelig størrelse, men hva som er overkommelig øker vel med ferdighetsnivå (og ambisjonsnivå). 

Verdier vs. faktapåstander

Verdier forholder seg gjerne til faktapåstander, som i sin tur refererer til virkeligheten i seg selv. Men hva med verdier i en hypotetisk verden? Ville ikke de fremdeles være verdier? Mens faktapåstander om en hypotetisk verden er langt vanskeligere å akseptere muligheten for, idet en slik verden jo er konstituert av våre påstander om den.

Virtualisme gjør det mulig å tenke på faktapåstander om en hypotetisk verden på en mer meningsfull måte. Og verdipåstander i virtuelle omstendigheter blir ikke bare et meningsfullt tankespill, men nær gyldige. I en virtualistisk verdensanskuelse kan man stole mer på verdier enn man kan på faktapåstander.

Før var fakta tenkt på som objektive, og verdier subjektive. Med virtualisme blir bildet et annet: Verdier blir (virtuelt) objektive, mens faktapåstander ikke kan bli mer enn forsøksvise, fordi de erkjennes å ha innebygd en umulig pretensjon, som alltid undergraver deres gyldighet.

Dette er ikke helt å snu på hodet, men det ligner litt. Verdier er fastere enn man har tenkt. Enn jeg har tenkt. 

Vi bør reforankre oss, fra virkeligheten til verdier og virtualitet.

Diverse om virtualisme (samlet fra gamle notater)

Matematikk er applisert sinn, fysikk er applisert sinn, nevrovitenskap er applisert sinn, alt vi forstår er ved det at vi har forstått det blitt sinn eller virtualitet. Kropp/sinn-problematikken kan i streng forstand reduseres til perspektivismeproblematikken. 

Vi mennesker er datamakiner som er optimalisert av naturen til å finne praktiske løsninger på problemer i våre naturlige omstendigheter. Måten vi gjør dette på, i hvert fall på det bevisste nivå, er at vi konstruerer enkle modeller (matematiske eller metaforiske), og setter dem til å representere virkeligheten, som en optikk for å gi mening av den umiddelbare sanseerfaring. Men denne umiddelbarhet selv er også virtuell. Dens natur er i langt mindre grad tilgjengelig for oss, så påstander om den blir veldig spekulative. Dette området overlates til psykologien.

Bildet over medfører at det er umulig for oss å observere virkeligheten i det hele tatt bortsett fra gjennom virtuelle strukturer som optikk eller fortolkningskode, og at den klarhet og forståelse vi regner for å være særegent for mennesket, krever fortolkning på høyere nivåer enn det umiddelbare. Dette nødvendighetsforholdet mellom fortolkning og erfaring overhodet er grunnen til at vi har så lett for å forveksle modellene med virkeligheten selv, selv i vår vitenskapelige samtid. To viktige poenger ang. de to nevnte virkemidlene er 1) at matematikk er like falskt som metaforikk, og 2) at metaforikk er like viktig som matematikk (om enn ikke like mektig, i hvert fall slik tingenes tilstand er i dag).

Galileo Galilei skrev at matematikk er det språket med hvilket Gud har skrevet universet. Også her kreves en kopernikansk vending: Matematikk er ett av språkene vi skriver universet med — og Gud er blant våre favoritt-karakterer.

“Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds” (Russell om Berkeley). Tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Fiksjonsteori er en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Den letteste måten å internalisere en modell, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare eller bortforklare disse.

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å si det klinisk, en løsning som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor tilpasningsudyktige og sårbare. For mennesker, som har kapasiteten til å håndtere en mer fleksibel men mer kostbar løsning, og som lever i omstendigheter som er uforutsigbare og uvennlige, er overtro å betrakte som en memetisk sykdom. I helt andre omstendigheter (som f.eks i Himmelen) kunne overtro vært en luksus man burde få nyte, men så lenge vi lever på jorden er det uakseptabelt for alle andre enn de som lider kritisk nød og må spare på alle slags krefter.

Men selv uten overtro er påstandene vi hviler vår erkjennelse på er mytiske i den forstand at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre.

Skala fra det faktiske, via det potensielle, til det helt innbilte

Vi (spesielt mektige aktører, men også vanlige individer) må forholde oss til stadig mer hypotetisk. Skillet mellom det potensielle og det faktiske, det mulige og det virkelige, blir stadig tynnere og mer forvirrende. Og denne flytende overgangen går helt ned til de helt innbilte, rent spekulative skisse-tanker. Vi trenger et kart. En skala med nivåer med navn, så vi kan kommunisere nyansene.

Markedslogikk og apati (gammelt notat)

Verden har blitt blasert, kynisk og apatisk. Blasert og kynisk pga reklame og de mange knapt-farlige triks vi blir utsatt for.

Apati fordi vi vet at hvis vi viser glimt av iver, er all oppmerksomhet rettet mot oss, og alle vil plutselig selge oss noe. Varer eller meninger. Til og med revolusjon er en salgsvare. Alle prinsipper har glippet taket. Det er anarki, og krigens og markedets logikk gjennomsyrer alt. Ikke vær entusiastisk, ikke ta verden alvorlig, for hvis du gjør dette, da blir du angrepet og trukket i fra alle hold.

Massen er anemisk. Viljen er tappet. I det øyeblikket en ny dråpe av vilje blir registrert, blir den utbyttet til det maksimale, noe som gjør at dråpene blir mer og mer tilbakeholdne. Viljen tappes. Det er bare teenagere som er naive nok til å tro på noe som helst, enten det er VG-listen eller revolusjon.

Apati er ikke et individuelt problem.

Grunnleggende fiksjonsteori

Ingenting er virkelig, alt er bare virtuelt. Vi kan erfare virtualitet som om det er virkelig, ergo er virkelighet kun en måte å erfare ting på. Virkelighet er i subjektet som ser. Om det finnes en ekte virkelighet på objektenes side er umulig å vite, for vi kan ikke erfare noe som helst bortsett fra som oversatt til virtualitet. Strengt tatt bør vi altså være agnostiske, men det er nok mer hensiktsmessig å anta at objektene ikke har noe ved seg som har den fjerneste grad av slektskap med det vi kjenner som virkelighet. Slik blir det lettere å bruke “virkelighet” som begrep om perspektiver og fiksjonsverdener.

Det er vanskelig å unngå å bruke dette ordet også om våre ytre omstendigheter. Dette er beklagelig, for det skaper unødig forvirring. Ordet virkelighet setter krav til våre omstendigheter om at de skal ha statiske og evige forklaringer. Dette evner ikke våre mentale evner. Derfor er “våre ytre omstendighetene” et bedre ord for virkeligheten. Omstendigheter er omskiftelige, men kan ikke ses bort fra uten å høyne risikoenn for uforutsette uhell. Det vi orienterer oss i omstendighetene våre med er ulike fiksjonsverdener, fra de commonsensiske til de strengt vitenskapelige.

Men langt fra alle fiksjonsverdener forholder seg til den ytre virkelighet i det hele tatt, som valget av ordet fiksjon mer enn antyder.

To problemer:

1. Hvordan forholde seg til virkeligheten når vi ikke kan unngå å redusere den til fiksjonsverdener? Hvilke prinsipper skal regulere valget av fiksjoner i stedet for sannhet?
2. Hva med bruk av virtualitet til andre oppgaver enn den vitenskapelige? Hvis mening er en slik oppgave, er det mulig gå metodisk til verks for å finne f.eks felles prinsipper for mennesker på gitte utviklingstrinn? Undergraver fiksjonsteori meningsoppgaven, idet den fratar oss troen på virkeligheten?