Idé til nettjeneste for epost-basert fortellingsspill

Jeg vil ha et turbasert fortellingsspill hvor en bot sender en epost til den det er tur til, som man kan svare på for å gjøre seg ferdig med sin tur. Boten sender da mail til nestemann, med historien så langt. Hvis to døgn går uten at boten får svar, sender den automatisk mail til neste på listen.

Når det har gått en runde, har boten litt statistikk å forholde seg til, og kan informere den den mailer om hvor mange ord man har skrev sist, hvor mange ord man gjennomsnittlig skriver, hvor mye dette er mer eller mindre enn det som er bestemt som mål per innlegg, og hvordan dette forholder seg til de andre skribentenes innlegg-lengde, gjerne visualisert med et lite kakediagram eller noe. Dette er viktig for at man skal vite omtrent hvor mye man bør skrive. Et system for å gi hverandre thumbs-up eller -down burde kanskje også være der, men slike oppmuntringer og nedmuntringer bør være noe unntaksvis, ikke noe man gir til hvert innlegg.

200 ord per innlegg kan være bra med tre spillere. Da får man 400 ord å lese hver gang, og det bør alle orke.

Boten ordner teksten på en nettside, som en designert ansvarlig kan gå inn og endre, først og fremst for å rette på småfeil og legge inn linjebrekk og titler på steder som passer med den samlede teksten.

Dette er bare den tekniske siden av saken. Det er selvfølgelig også interessant å se på hvordan man rent praktisk bør gå frem i et slikt fortellingsspill, hvilke regler man bør innsette osv. Jeg har en del tanker om det, men det er lite vits å komme med dem så lenge det ikke finnes noen gode nok spillmuligheter.

Idé til måte å kombinere ens nettskriblerier: Metablogg

Jeg har flere forskjellige blogger og bruker også andre tjenester hvor jeg publiserer ting på nett. Jeg kan ikke skrive alt på samme blogg, for kun de færreste vil være interesserte i alt jeg skriver, f.eks. det jeg skriver på denne bloggen. Jeg vil ha en offisiell blogg, hvor jeg prøver å være seriøs, og en annen hvor jeg kan skrive hva jeg vil (denne). Men å ha dem adskilt er også dårlig, for da må publikum gå og plukke feeder manuelt. Bedre ville det vært hvis alt var tilgjengelig på samme side. Ikke en blogg, men en slags samlet outlet, gjerne også kalt Outlet. Øverst på denne siden skal det stå en liten liste, som denne:

1. Skikkelige ting (1 post i måneden)
2. Uhøytidelige skriblerier (1 post per dag)
3. Drømmejournal (1 post i uken)
4. Anbefalinger (Reader Shared, 1 post per dag)
5. Skikkelig mikroblogg (1 post i uken)
6. Uhøytidelig mikroblogg (3 poster i uken)

Bak hver av dem skal det være en liten rute man kan hake av. Det som er haket av bestemmer hva som vises på Outlet-siden. Standard i dette tilfellet kan være 1, 4 og 5. Det er det jeg gjerne viser til alle, og som jeg håper alle er interessert i å abonnere på. Spesielt interesserte kan huke av de andre for å se mine halvferdige ressonementer, skrivefeil, kleinheter, uinteressante drømmer osv. Når man henter RSS-feeden fra Outlet-siden, inneholder den alt som på det tidspunktet er huket av.

Hvis jeg vil legge til eller trekke fra outletlisten, får alle som abonnerer en melding om hvordan jeg har forandret ting, i tilfelle de er interesserte i å forandre sitt abonnement. Dette får jeg advarsel om når jeg vil forandre, og jeg rådes til å forandre så sjelden som mulig.

I en slik liste kan også ting som Flickr, youtube osv. vises, og man kan bestemme hvordan, f.eks. kan man få kun thumbs til Flickr-bilder, bare ingress til bloggposter osv. Eller alt av alt.

Ellers fungerer det som en vanlig blogg.

Nettjeneste jeg vil ha: Seminargrupper online

De bør være små nok til at alle kan komme til orde, gjerne 2-12). Medlemskap bør ideelt sett bestemmes av sammenfallende interesser og likt nivå. Det beste hadde vært om man hadde verktøyer for å visuelt posisjonere seg i forhold til andre (slik de tenker innenfor et gitt tema), og et rankingsystem hvor folk på lave nivåer har svakere stemmerett enn de på høyere.

Eksempel: Hvis en utmerker seg i diskusjoner i en gruppe på lavt nivå, stemmer folk ham opp til et nytt nivå. Han kan fortsatt være i gruppen, om han ikke har et bedre tilbud på et høyere nivå. Hvis han stemmer på andres ferdighet, har han dobbel stemme, men bare innenfor det feltet han har fått levelup (f.eks. filosofi/metafysikk).

Hvis flere har levlet litt og har posisjonert seg i forhold til hverandre, kan man få opp forslag om å danne nye grupper med nye folk. F.eks. kan det være en Nietzscheaner som nettopp har levlet til level 3, hvor jeg også er. Jeg har posisjonert meg nært noen som har posisjonert seg nært ham, så en eller annen intelligent algoritme tenker at det kan være mulig vi har noe felles. Jeg får forslaget, og tar kontakt, med forslag til hvilke temaer vi kan diskutere.

Seminarer er helst ikke bare diskusjonsgrupper. Slik jeg tenker det kan diskusjon være bare forberedelsen til en tekst hvor man gjør rede for sine syn og sine begrunnelser, sine forskjeller fra de andre posisjonene som har kommet opp i diskusjonen osv. Noen seminarer kan være løsslupne, og tillate slike papers å sitere fra diskusjoner. Andre kan være strengere, og kreve at man siterer noe grundigere forberedt, evt. spør den det gjelder om en uttalelse.

Papers bør være på en overkommelig størrelse, men hva som er overkommelig øker vel med ferdighetsnivå (og ambisjonsnivå). 

Kryssfaglige grupper må være mulige å opprette, som en spesiell type seminar. 

Grupper med veiledere må også være mulig å opprette, med et alternativ hvor veilederen kan få betalt direkte fra deltakerne. Professorer og andre eksperter kan da bli invitert til å bli med, og papersene man produserer kan beregnes på å sendes inn til journaler eller universiteter. De kan gis karakter av veileder, om det er interessant, og kan, såfremt et universitet er interessert i å bruke dette som nettstudieløsning, gi uttelling i form av studiepoeng.

Det må være mulig å poste videoer til gruppen, så folk får et inntrykk av hvem man snakker med, og gjerne et mer uformelt innblikk i hva de er interessert i og hvordan de tenker. Dette kan oppmuntres til, eller til og med settes som obligatorisk.

Fagspesifikke moderatorer kan bestemme f.eks. at en person ikke trenger å gjøre seg fortjent til levelup på alle spesialiteter separat, men kan få level 3 i alle typer filosofi, og må gjøre seg fortjent til utmerkelser ut over det. Hvis man har en grad i et fag, er det et tungtveiende argument, og for høye ting bør vitnemål sendes inn til resepsjon, som kan bekrefte eller avkrefte vitnemålets gyldighet overfor moderatorene.

Publiserte professorer kan omtrent vurdere seg selv, opp til og med nivå 5 eller noe slikt. Diskusjoner på nivå 5 er PhD-student-nivå eller over.

1. Lekmann
2. Fersk student
3. Sen Bachelor
4. Master-nivå
5. PhD-student-nivå

Tjenesten insisterer på at alle grupper skal være åpne for alle å lese, så så mange som mulig kan dra nytte av det. 

En litt annerledes tjeneste, som gjerne kan kobles opp til seminar-tjenesten, er en-veis forlesninger. Det kan da legges opp til video eller i det minste lysbildefremvisning med audio, med pensum lagt opp til hver forelesning. Forelesninger hvor alt pensum finnes på nett (på google books eller pdf osv.) kan få et eget ikon, eller være noe man kan søke spesielt etter. Dette er viktig fordi det gir maksimal tilgjengelighet, så folk overalt i verden som kan språket og som har nettilgang, kan følge slike fag gratis.

Verdier vs. faktapåstander

Verdier forholder seg gjerne til faktapåstander, som i sin tur refererer til virkeligheten i seg selv. Men hva med verdier i en hypotetisk verden? Ville ikke de fremdeles være verdier? Mens faktapåstander om en hypotetisk verden er langt vanskeligere å akseptere muligheten for, idet en slik verden jo er konstituert av våre påstander om den.

Virtualisme gjør det mulig å tenke på faktapåstander om en hypotetisk verden på en mer meningsfull måte. Og verdipåstander i virtuelle omstendigheter blir ikke bare et meningsfullt tankespill, men nær gyldige. I en virtualistisk verdensanskuelse kan man stole mer på verdier enn man kan på faktapåstander.

Før var fakta tenkt på som objektive, og verdier subjektive. Med virtualisme blir bildet et annet: Verdier blir (virtuelt) objektive, mens faktapåstander ikke kan bli mer enn forsøksvise, fordi de erkjennes å ha innebygd en umulig pretensjon, som alltid undergraver deres gyldighet.

Dette er ikke helt å snu på hodet, men det ligner litt. Verdier er fastere enn man har tenkt. Enn jeg har tenkt. 

Vi bør reforankre oss, fra virkeligheten til verdier og virtualitet.

Diverse om virtualisme (samlet fra gamle notater)

Matematikk er applisert sinn, fysikk er applisert sinn, nevrovitenskap er applisert sinn, alt vi forstår er ved det at vi har forstått det blitt sinn eller virtualitet. Kropp/sinn-problematikken kan i streng forstand reduseres til perspektivismeproblematikken. 

Vi mennesker er datamakiner som er optimalisert av naturen til å finne praktiske løsninger på problemer i våre naturlige omstendigheter. Måten vi gjør dette på, i hvert fall på det bevisste nivå, er at vi konstruerer enkle modeller (matematiske eller metaforiske), og setter dem til å representere virkeligheten, som en optikk for å gi mening av den umiddelbare sanseerfaring. Men denne umiddelbarhet selv er også virtuell. Dens natur er i langt mindre grad tilgjengelig for oss, så påstander om den blir veldig spekulative. Dette området overlates til psykologien.

Bildet over medfører at det er umulig for oss å observere virkeligheten i det hele tatt bortsett fra gjennom virtuelle strukturer som optikk eller fortolkningskode, og at den klarhet og forståelse vi regner for å være særegent for mennesket, krever fortolkning på høyere nivåer enn det umiddelbare. Dette nødvendighetsforholdet mellom fortolkning og erfaring overhodet er grunnen til at vi har så lett for å forveksle modellene med virkeligheten selv, selv i vår vitenskapelige samtid. To viktige poenger ang. de to nevnte virkemidlene er 1) at matematikk er like falskt som metaforikk, og 2) at metaforikk er like viktig som matematikk (om enn ikke like mektig, i hvert fall slik tingenes tilstand er i dag).

Galileo Galilei skrev at matematikk er det språket med hvilket Gud har skrevet universet. Også her kreves en kopernikansk vending: Matematikk er ett av språkene vi skriver universet med — og Gud er blant våre favoritt-karakterer.

“Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds” (Russell om Berkeley). Tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Fiksjonsteori er en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Den letteste måten å internalisere en modell, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare eller bortforklare disse.

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å si det klinisk, en løsning som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor tilpasningsudyktige og sårbare. For mennesker, som har kapasiteten til å håndtere en mer fleksibel men mer kostbar løsning, og som lever i omstendigheter som er uforutsigbare og uvennlige, er overtro å betrakte som en memetisk sykdom. I helt andre omstendigheter (som f.eks i Himmelen) kunne overtro vært en luksus man burde få nyte, men så lenge vi lever på jorden er det uakseptabelt for alle andre enn de som lider kritisk nød og må spare på alle slags krefter.

Men selv uten overtro er påstandene vi hviler vår erkjennelse på er mytiske i den forstand at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre.

Skala fra det faktiske, via det potensielle, til det helt innbilte

Vi (spesielt mektige aktører, men også vanlige individer) må forholde oss til stadig mer hypotetisk. Skillet mellom det potensielle og det faktiske, det mulige og det virkelige, blir stadig tynnere og mer forvirrende. Og denne flytende overgangen går helt ned til de helt innbilte, rent spekulative skisse-tanker. Vi trenger et kart. En skala med nivåer med navn, så vi kan kommunisere nyansene.

Markedslogikk og apati (gammelt notat)

Verden har blitt blasert, kynisk og apatisk. Blasert og kynisk pga reklame og de mange knapt-farlige triks vi blir utsatt for.

Apati fordi vi vet at hvis vi viser glimt av iver, er all oppmerksomhet rettet mot oss, og alle vil plutselig selge oss noe. Varer eller meninger. Til og med revolusjon er en salgsvare. Alle prinsipper har glippet taket. Det er anarki, og krigens og markedets logikk gjennomsyrer alt. Ikke vær entusiastisk, ikke ta verden alvorlig, for hvis du gjør dette, da blir du angrepet og trukket i fra alle hold.

Massen er anemisk. Viljen er tappet. I det øyeblikket en ny dråpe av vilje blir registrert, blir den utbyttet til det maksimale, noe som gjør at dråpene blir mer og mer tilbakeholdne. Viljen tappes. Det er bare teenagere som er naive nok til å tro på noe som helst, enten det er VG-listen eller revolusjon.

Apati er ikke et individuelt problem.

Grunnleggende fiksjonsteori

Ingenting er virkelig, alt er bare virtuelt. Vi kan erfare virtualitet som om det er virkelig, ergo er virkelighet kun en måte å erfare ting på. Virkelighet er i subjektet som ser. Om det finnes en ekte virkelighet på objektenes side er umulig å vite, for vi kan ikke erfare noe som helst bortsett fra som oversatt til virtualitet. Strengt tatt bør vi altså være agnostiske, men det er nok mer hensiktsmessig å anta at objektene ikke har noe ved seg som har den fjerneste grad av slektskap med det vi kjenner som virkelighet. Slik blir det lettere å bruke “virkelighet” som begrep om perspektiver og fiksjonsverdener.

Det er vanskelig å unngå å bruke dette ordet også om våre ytre omstendigheter. Dette er beklagelig, for det skaper unødig forvirring. Ordet virkelighet setter krav til våre omstendigheter om at de skal ha statiske og evige forklaringer. Dette evner ikke våre mentale evner. Derfor er “våre ytre omstendighetene” et bedre ord for virkeligheten. Omstendigheter er omskiftelige, men kan ikke ses bort fra uten å høyne risikoenn for uforutsette uhell. Det vi orienterer oss i omstendighetene våre med er ulike fiksjonsverdener, fra de commonsensiske til de strengt vitenskapelige.

Men langt fra alle fiksjonsverdener forholder seg til den ytre virkelighet i det hele tatt, som valget av ordet fiksjon mer enn antyder.

To problemer:

1. Hvordan forholde seg til virkeligheten når vi ikke kan unngå å redusere den til fiksjonsverdener? Hvilke prinsipper skal regulere valget av fiksjoner i stedet for sannhet?
2. Hva med bruk av virtualitet til andre oppgaver enn den vitenskapelige? Hvis mening er en slik oppgave, er det mulig gå metodisk til verks for å finne f.eks felles prinsipper for mennesker på gitte utviklingstrinn? Undergraver fiksjonsteori meningsoppgaven, idet den fratar oss troen på virkeligheten?

Sitat

Stykke 46 fra Nietzsches “Den muntre videnskab” (dansk oversettelse):

“Vor forbavselse. — Der ligger en dyb og grundlæggende lykke i, at videnskaben opdager ting, der holder stand og til stadighed danner grundlag for nye opdagelser: det kunne dog være anderledes! Ja, vi er i den grad overbevist om alle vore dommes usikkerhed og fantasteri og de evige ændringer af alle menneskelige love og begreper, at det egentlig forbavser os, hvor meget videnskabens resultater holder stand! Tidligere vidste man intet om denne foranderlighed ved alt menneskeligt; sædvane-sædeligheden opretholdt troen på, at hele menneskets indre liv var fæstet med evige klemmer til en jernhåd nødvendighed; måske følte man tilsvarende en forbavselsens vellyst, når man fik fortalt eventyr og historier. Det forunderlige gjorde de mennesker så godt, fordi de af og til nok kunne blive trætte af det regelrette og evige. Endelig miste jordforbindelsen! Svæve! Strejfe om! Være ude af sig selv! — dét hørte til tidligere tiders paradis og frådseri, hvorimod vor lyksalighed ligner den skibbrudnes, når han er kravlet i land og står med begge ben på den gamle, faste jord — forbavset over, at den ikke gynger under ham.”

Viljens frihet, tro og overtro

Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:

Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.

Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).

Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?

Hinsides godt og ondt, stykke 291

“Mennesket, et mangfoldigt, løgnagtigt, kunstigt og uigjennomsigtigt dyr, der er uhyggeligt for de andre dyr ikke så meget ved dets styrke som ved dets list og kløgt, har opfundet den gode samvittighed for dog endelig at kunne nyde sin sjæl som noget enkelt; og al moral er én lang uforfærdet forfalskning, der overhovedet gør det muligt at nyde synet af sjælen. Ud fra dette synspunkt hører der måske meget mere ind under begrepet ‘kunst’, end man almindeligvis tror.”

Hinsides godt og ondt, stykke 273

“Et menneske, der stræber efter noget stort, betragter enhver, som han møder på sin vej, som enten et middel eller en opholdelse og hæmsko — eller som en midlertidig hvilebænk. Den for ham særegne, højsindede godhed mod hans medmennesker er først mulig, når han er på sin højde og hersker. Utålmodigheden og hans bevidsthed om indtil da altid at være dømt til komediespil — for selv krigen er en komedie og skjuler som ethvert middel sit formål — spolerer enhver omgang med andre for ham: denne art menneske kender ensomheden, og hvad den har af det mest giftige ved sig.”

Sammendrag av 2007

Dette kommer temmelig sent, men jeg fant ut at det var gunstig å gjøre som jeg har sett mange andre bloggere har gjort: gå gjennom foregående år og lenke til høydepunkter. I kronologisk rekkefølge:

• 24/1 — Idé til allmenndannende reality-TV, hvor Big Brother krysses med Monkey World, og Sir Attenborough analyserer det sosiale spillet.
• 16/2 — Forslag til oppdragende rituale: Diskursive dueller.
• 28/2 — Slik ordla jeg meg da jeg la autentisitet på hyllen for godt.
• 8/3 — Løsningen på kropp/sinn-problemet, i særdeles få ord.
• 11/4 — Min første virkelig fjerne post, om virkelighetsbegrepet.
• 30/4 — På dette tidspunktet fant jeg Adam Curtis, en utmerket dokumentarskaper. Dokumentarseriene hans anbefales fremdeles like varmt.
• 13/5 — Gode råd fra en innbilt vismann til hans innbilte noviser…
• 21/5 — En rar liste med korte aforismer, forsøksvis etter Nietzsches mal. Litt pinlig, men heldigvis er noen av setningene er ganske bra.
• 7/7 — Virtualisme nevnes for første gang i bloggen med denne skisseaktige presentasjon. Spørsmålene jeg stiller er skuffende lite følge-naturlige.
• 21/7 — En lengre presentasjon av min ganske vanvittige politiske utopi.
• 31/7 — Jeg unnskylder kristne med den ene hånden og utfordrer dem med den andre.
• 2/9 — En selvsikker refleksjon over virtualisme med utgangspunkt i et sitat om Berkeleys idealisme.
• 8/9 — Tanker om symbolikk i eventyr, myter og generelt sett.
• 23/9 — Sannhetens historie, fritt etter antagelsen (min). “Fortsettelse følger” står det, men det gjorde det aldri. Jeg noterer.
• 5/10 — Noen kloke ord om epistemologi og tro.
• 12/10 — Jeg fant ved en tilfeldighet ut om desimaltid, og ble snart overbevist: dette er en veldig viktig sak å kjempe for.
• 27/11 — I am finally convinced that english will become the world language. I begin adapting immediately.
• 16/12 — I realize that Khrushchev might have been on to something when he dreamt of computer technology redeeming communism from its leg shackle bureaucracy.

Det var ikke bare behagelig å visitere min egen fortid på denne måten. Verst var det å oppdage hvor ofte jeg har vært patetisk. Det skal jeg slutte med.

Nietzsche-sitat om det religiøse vs. det moderne liv

Stykke 58 fra Hinsides Godt og Ondt:

“Har man mon lagt mærke til, i hvilken grad den ydre lediggang eller halvlediggang er nødvendig for et egentlig religiøst liv (såvel for dettes mikroskopiske yndingsarbejde: selvransagelsen, som for den blide sindighed, der kaldes ‘bøn’ og som er et stadigt beredskap for ‘Guds komme’), jeg mener lediggangen med god samvittighed, den ældgamle og blodets, som står nær den aristokratiske følelse, at arbejde er vanærende — ved nemlig at forsimple sjæl og krop? Og at følgelig den moderne, larmende, tidsforbrugende, selvstolte, dumstolte arbejdsomhed mere end alt andet opdrager og forbereder netop til ‘mangel på tro’? Blandt dem, der for eksempel nu lever i Tyskland på afstand av religionen, finder jeg mennesker, hvis ‘fritænkeri’ er af forskjellig art og udspring, men fremfor alt et flertal af mennesker, hvis religiøse instinkter er blevet opløst af arbejdsomhed, fra slægtled til slægtled: så at de slet ikke mere ved, til hvad gavn religionerne er, og som blot ligesom registrerer deres tilstedeværelse i verden med en slags dump forbavselse. De føler sig allerede rigeligt optaget, disse brave folk, om det så er af deres forretninger eller af deres fornøjelser, for slet ikke at tale om ‘fædrelandet’ og aviserne og ‘familiens pligter’: det lader til,at de overhodet ikke har tid til religion, især fordi det forbliver uklart for dem, om dette drejer sig om en ny forretning eller en ny fornøjelse — for det kan ikke passe, siger de til sig selv, at man går i kirke bare for at ødelægge sit gode humør. De er ikke fjender af de religiøse skikke; forlanger man i visse tilfælde, fra statens side for eksempel, deres deltagelse i sådanne skikke, så gør de, hvad man forlanger, som så meget andet man gør — med en tålmodighed og bedskeden alvor og uden synderlig nysgerrighed og ubehag: — de lever netop for meget på afstand og udenfor til at føle behov for et eget for og imod i sådanne sager. Til disse ligeglade hører i dag det store flertal af tyske protestanter fra middelklassen, især i de store, arbejdsomme handels- og trafikcentrer; ligeledes det store flertal af arbejdsomme lærde og hele universitetsapparatet (undtagen teologerne, hvis tilstedeværelse og muligheder sammesteds giver en psykolog stadig flere og stadig mere spidsfindige gåder at gætte). Man gør sig sjældent fra fromme eller bare kirkeligt-sindede menneskers side en forestilling om, hvor meget god vilje, man kunne sige vilkårlig vilje, der nu om dage skal til, for at en tysk lærd tager problemet religion alvorligt; ud fra hele sit håndværk (og som sagt ud fra den håndværkeragtige arbejdsomhed, som hans moderne samvittighed forpligter ham til) hælder han til en overlegen, næsten elskværdig munterhed over for religionen, hvori der undertiden blander sig en let ringeakt rettet imod den åndelige ‘urenhed’, som han forudsætter overalt, hvor man stadig bekender sig til kirken. Først ved hjælp af historien (altså ikke ud fra hans personlige erfaring) lykkes det den lærde at nå til en ærbødig alvor og en vis forlegen hensyntagen over for religionerne; men når endda han har løftet sin følelse til taknemmelighed over for dem, så er han med sin person ikke kommet så meget som ét skridt nærmere til, hvad der stadig holder stand som kirke eller fromhed, måske snarere omvendt. Den praktiske ligegyldighed over for religiøse sager, som han er født og opdraget til, plejer hos ham at sublimere sig til en varsomhed og renlighed, der skyr berøringen med religiøse mennesker og sager; og det kan ligefrem være dybden i hans tolerance og menneskelighed, der byder ham at vige uden om den forfinede betrængthed, som den tolerante holdning selv fører med sig. — Enhver tid har sin egen guddommelige slags naivitet, som andre tidsaldre kan misunde den at have fundet på: — og hvor megen naivitet, ærværdig, barnlig og uendelig tumpet naivitet ligger der ikke i denne den lærdes tro på sin egen overlegenhed, i hans gode samvittighed ved hans tolerance, i den uafvidende, ligefremme sikkerhed, hvormed hans instinkt behandler det religiøse menneske som en mindreværdig og lavere type, som han selv er vokset udover, henover, opover — han, den lille, indbildske dværg og pøbelmenneske, den flittig-flinke, der arbejder med både hoved og hænder for ‘ideerne’, ‘de moderne ideer’!”

Nietzsche-sitat om virtualisme

Stykke 24 fra Hinsides Godt og Ondt:

“O sancta simplisitas! Hvor løjerligt forenklet og forfalsket lever dog mennesket! Man kan ikke undre sig færdig, når man først en gang har fået blik for dette under! Hvor har vi dog gjort alt omkring os lyst og frit og let og enkelt! Hvor har vi dog forstået at give vore sanser adgang til alt muligt overfladisk og vor tænkning en guddommelig lyst til kåde spring og fejlslutninger! — Hvor har vi dog lige fra begyndelsen forstået at opretholde vor uvidenhed for at nyde en næsten ubegribelig frihed, ubetænksomhed, uforsigtighed, friskhed, munterhed i livet, ja, livet selv! Og først på denne herefter faste granitgrund af uvidenhed har videnskaben indtil nu kunnet rejse sig, viljen til viden på grundlad af en meget mægtigere vilje, viljen til ikke-viden, til det uvisse, til det usande! Ikke som dens modsætning, men derimod — som dens forfinelse! Om så selv sproget, her som andetsteds, ikke kan komme ud over sin klodsethed og bliver ved at snakke om modsætninger, hvor der blot gives grader og forskellige fine trin, og om så også moralens legemliggjorte tartufferi, der nu hører til vort uovervindelige ‘kød og blod’, fordrejer ordene i munden selv på os vidende: nu og da fatter vi det og ler ad, hvordan selv den bedste videnskab helst vil fastholde os i denne forenklede, helt igennem kunstige, tilrettedigtede, tilretteforfalskede verden, hvordan den ufrivilligt-villigt elsker fejltagelsen, fordi den, den levende — elsker livet!”

Et eksperiment med stop-motion

Denne fabelaktige filmen er laget av undertegnede og hans bror. Det er den evige historien om en veldig liten ku som lærer at det ikke er lurt å gå ut på eventyr når man bare er en veldig liten ku.

Musikken er hentet fra spillet Cave Story.

Svar til Ulf

Dette er et (urimelig langt) svar på spørsmål jeg fikk i en kommentartråd på Ars Ethica.

Koherentisme
Ulf skriver til meg:

“[Det høres] veldig ut som om det du leter etter er koherentisme som just er en epistemologisk teori som hevder at ingenting er absolutt sant, men at eventuell kunnskap dømmes etter om hvorvidt den øker koherensen i det du tror på. Altså, alt kan forkastes, men noe vanskeligere enn annet. For eksempel er visse basale påstander innen fysikk vanskelig å forkaste fordi de gjensidig bekrefter de fleste ting du opplever og tror på. Så må man selvfølgelig huske å bruke Ockhams Razor.”

Jeg måtte lese meg litt opp for å finne ut nøyaktig hva dette begrepet egentlig viser til. Etter litt frem og tilbake, fant jeg ut at epistemologisk koherentisme er en berettigelsesteori som vektlegger koherens som kriterie for når tro kan gis statusen kunnskap.

Etter å ha tenkt en del over saken, kom jeg frem til at koherentisme er en akseptabel løsning — på et problem som er filosofisk uvesentlig. For etter mitt syn kan tro strengt tatt bare være berettiget når den er sann. Og siden “ingenting er sant”, kan ingen tro være ordentlig berettiget. Følgelig finnes det i mitt hode bare grader av gunstighet for trospåstander (innenfor forskjellige typer trospåstander, hvor den vitenskapelige typen kun er en blant flere). Koherentismen er altså, slik jeg oppfatter det, en teori av kun vitenskapsteoretisk interesse.¹ Spørsmålet om hvilke kriterier som skal kreves av påstander for at de skal gis den i en forstand symbolske statusen “berettiget tro” er uten all verdens filosofisk konsekvens.

Her vil jeg gjerne gi en nærmere forklaring av min epistemologi, med utgangspunkt i to begreper jeg er veldig opptatt av, 1) ontologi og 2) uberettiget tro:

Virkelighetens uoppnåelighet
Førstnevnte er det ikke så mye å si om, siden jeg er av den tro at sannhet om den ytre virkelighet — sannhet i den filosofiske, absolutte betydning av ordet — må være altomfattende for å være uttømmende. Det går altså ikke an å oppnå en fullstendig sannhet om isolerte deler av virkeligheten (f.eks. de minste bestanddeler) uten å gjøre rede for helheten. Eller for å gi mystiker-versjonen: Universet er udelelig.

Dette er grunnen til at sannhet er uoppnåelig. Og videre; vitenskapens gradvise forbedring og tilnærming er altfor uforutsigbar til at filosofien kan legge særlig mye vekt på de flyktige enkelt-teorier.

Trossetningen min om virkelighetens uoppnåelighet tjener først og fremst til å motstå den universelle tilbøyeligheten til absolutisme — en tilbøyelighet som har forårsaket enormt mye unødvendig forvirring og elendighet opp gjennom filosofihistorien.²

Fiksjonens gunstighet
Om “uberettiget tro” er det langt mer å si, men dette temaet er særdeles vanskelig. Jeg har forsøkt mange ganger å sette ord på området jeg sikter til, men har ikke klart det (i hvert fall ikke godt nok). Forhåpentligvis vil øvelse før eller siden gjøre mester, så jeg forsøker igjen:

Berettigelse (justification), i vitenskapsteoretisk sammenheng, handler om kriterier for å bedømme våre virkelighetsbeskrivelsers presisjon. Presisjon er selvfølgelig svært viktig, men dette er ikke den eneste viktige egenskapen beskrivelser kan ha. Upresise forenklinger er også viktige, av grunner jeg skal forklare. (Selv usaklig tankespinn er viktig, men den saken får vente til en senere anledning.)

Begrepet fiksjon burde etter min mening være helt sentralt i epistemologien. Det kunne ikke vært lengre unna en slik posisjon i dag: Det er forvist fra filosofien (som dikterne fra Platons idealsamfunn). Men dette er å skyte seg selv i foten: For ingenting er sant, ergo er alt fiksjon i større eller mindre grad. Enkelte fiksjoner er særdeles presise og nyttige, herunder all vitenskap — men det er stadig fiktivt. Vitenskap er det å modellere virkeligheten med fiksjon.

Det finnes ingen hellig grense fiksjoner kan krysse for å bli transformert til sannhet (i den filosofiske, absolutte betydningen av ordet). Overgangen fra eventyr til relativitetsteori eller fra drøm til våken opplevelse er flytende.

Dette er altså utgangspunktet mitt. Alt er fiktivt. Og, for å gjenta meg selv, en god måte å bestemme seg for hvilke fiksjoner man bør ta vare på (på bekostning av andre) er å formulere kriterier, som for eksempel koherens.³ Men hvis man forkaster alt som ikke er empirisk kunnskap har man satt seg selv i fengsel. Man vil da gå glipp av så altfor mye verdifullt (ikke bare av estetisk verdi, men også praktisk).

Koherentisme er på sett og vis kilde til et stort problem her: Hvordan kombinere vitenskapelighet og utenforvitenskapelighet? En populær løsning er å dele seg i to: Å være strengt vitenskapelig i arbeidstiden mens man er konseptuelt løssluppen (f.eks. religiøs) på fritiden. Dette fungerer kanskje for flertallet, men for tenkende mennesker betyr en slik løsning en krigserklæring mot seg selv. Én teori må dominere. Og den beste måten for en teori å sikre dominans, er å bli så omfattende og sammenhengende som mulig.

Jeg tror de fleste tenkende mennesker i dag ufrivillig er slagmarker. Problemet er at deres dominante teori ikke klarer å erobre hele fiksjonens område. Og utenforvitenskapelighet er så godt som uunnværlig, så det har en tendens til å oppstå ubehagelige sammenstøt mellom viljen til utenforvitenskapelighet og viljen til vitenskapelighet.

Dette problematiske utenforvitenskapelige feltet er det altså jeg har den sterkeste filosofiske interesse for. For å analysere feltet, vil jeg (på en litt klosset måte) dele begrepet fiksjon inn i tre typer:

1. De vitenskapelige fiksjoner.
2. Allegorier og andre slags fiksjoner som på en eller annen måte handler om virkeligheten, men som er grovt forenklende, og mer eller mindre åpenbart ikke i nærheten av sannheten. Ting som religiøse myter og common-sensiske antagelser (opplevelsen av viljens frihet, jegets enhet, kroppslighet, jordens stilleståenhet osv).
3. Fiksjoner som overhodet ikke handler om virkeligheten, men som er et uttrykk for et “fritt spill mellom fakultetene”, som Kant muligens ville sagt. Herunder musikk, matematikk, pareidolia og denne videoen.

Nummer to er det mest misforståtte, og derfor det mest interessante. Det hersker bred enighet om at forenklinger er best å unngå (så godt man klarer) — jeg er av en ganske annen mening. For å forklare, går jeg veien om et Leibniz-sitat, hvor han presenterer to ulike sannhetsbegreper:

“There are two kinds of truths: those of reasoning and those of facts. The truths of reasoning are necessary and their opposite is impossible; the truths of fact are contingent and their opposites are possible.”

Truths of fact er viktige for å beherske naturen, men altfor fjerne og kompliserte til å ha et personlig forhold til (det koster et livslangt arbeid å komme til bunns i en moderne vitenskap). Truths of reasoning er altfor kalde. De er abstrakte former, tomme for meningsinnhold. En tredje slags sannhet trengs: Mytisk sannhet. Under dette begrepet regner jeg selvfølgelig religionenes dramaturgiske strukturering av bl.a. tid og makt, men også mer realistiske/vitenskapelige formuleringer. Enkle generaliseringer (om elementene eller moralen eller meningen med livet) må gis tilbørlig respekt. For det er her — i en distanse til tingene justert etter vår forståelses kapasitet (og prioritet) — at vi oppnår opplevelsen av erkjennelse. Det er på denne avstand at vi i størst grad begriper virkeligheten.

Individets forståelse har overhodet ingen mulighet til å omfatte hele vitenskapens forståelse, og følgelig er det aller meste av det vi bevisst og ubevisst tror på allerede falsifisert. Dette sårer kanskje en tradisjonell filosofs stolthet, men — for å være edruelig: dette presenterer i realiteten kun en utfordring. Jeg vil nesten kalle det en mysterie-utfordring, for her ligger det arkaisk visdom.⁴

Den mytiske erkjennelsesbegrep er min løsning på utfordringen: Påstandene vi hviler vår erkjennelse på er nødvendigvis mytiske på den måten at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre. Det krever bare at man tillater seg innlevelse, noe det gamle håpet om å oppnå endelig sannhet forbød. Dette håpet fikk mao. de fleste (redelige) filosofer siden Platon til å begrave seg selv levende! –

Mytisk sannhet er kanskje et dårlig begrep. Det er i hvert fall litt snevert for et ord som skal dekke alt fra psykedelisk tankespinn (via metafysikk og patafysikk) til forskerens mentale laboratorie. Og kanskje det viktigste: den ureflekterte hverdagslige forestillingsverden.

Punchlinen overlater jeg til Nietzsche. Dette er stykke 4 fra Hinsides Godt og Ondt (i sin helhet):

“At en dom er falsk er dog for os ingen invending mod denne dom; det er måske derved, at vort nye sprog lyder mest fremmed. Spørgsmålet er, hvorvidt en dom er livsbefordrende, livsopretholdende, artsopretholdende, måske endog artsopdrættende; og vi er grundlæggende tilbøjelige til at påstå, at de falskeste domme (hvortil de syntetiske domme a priori hører) er de for os mest uundværlige, derved at mennesket ikke kunne leve uden at lade de logiske fiktioner gælde, uden at måle virkeligheden efter den pure opfundne verden af noget ubetinget og sig-selv-ligt, uden bestandigt at forfalske verden ved hjælp af tal — at det at give afkald på falske domme ville være at give afkald på liv og en livsfornægtelse. At vedkende sig usandheden som en livsbetingelse betyder ganske vist på farlig vis at byde de vante værdifornæmmelser trods; og en filosofi, der vover dét, stiller sig alene derved hinsides godt og ondt.”

Kant
Jeg skrev det følgende om sannhetsbegrepet:

“Det er to områder, det virkelige og det virtuelle. Det virkelige er som Kants ding an sich, umulig å formulere sannheter om. Det virtuelle, på den andre siden, kan det finnes frem til absolutte sannheter om. Matematikk er kron-eksempelet på sannheter om noe virtuelt.”

Ulfs svar:

“Her synes jeg det er rart at du refererer til Kant’s “ding an sich”, som én del av en metafysisk todeling uten å vurdere den andre delen i lys av Kant. Der du gjør en todeling har Kant gjort en tredeling, men du nevner matematikk som kroneksempelet, Kant nevner matematikk (7+5=12) som kroneksempelet på en syntetisk apriori påstand.”

Det er en enkel grunn til at jeg ikke bruker Kant bedre, og det er at jeg ikke har god nok kjennskap til filosofien hans. Men jeg tror svaret på utfordringen din er at alle Kants tre deler (syntetisk apriori, syntetisk aposteriori og analytisk apriori) faller innenfor det jeg kaller det virtuelle sannhetsområdet. Syntetisk aposteriori er det som gjør meg litt usikker. Grunnen til at jeg regner det som under virtualitet, er at det er (prinsipielt) mulig å finne frem til absolutt sikkerhet om slike påstander. Men på den andre siden har syntetisk aposterioriske påstander selv virkeligheten til objekt, og den er det umulig å finne frem til sannheten om.

Forresten: Denne våren har jeg planlagt å ta for meg hans “Kritikk av den rene fornuft”, så det blir trolig mer Kant her til bloggs.

Hume
Ulf skriver:

“Siden du gjør en todeling er det kanskje enda mer relevant å sammenligne med Hume, som deler mellom Matters of Facts og Relations of Ideas, der Matters of Facts er konkrete opplevelser av verden, mens Relations of Ideas er f.eks. aritmetikk, logikk.”

Denne delingen er til forveksling lik Leibniz sin! Heldigvis, for da har jeg allerede gitt mitt svar. Forkortet versjon: “Jeg er vesentlig sett enig, men vil legge til at det finnes en interessant mellomting.”

Hume har jeg heller ikke lest ordentlig. Burde jeg?

___

1. Om måten jeg bruker begrepene epistemologi og vitenskapsteori: Epistemologi betyr kunnskapslære, og var opprinnelig en gren av filosofien som omhandlet spørsmålet om hvordan sannhet var tilgjengelig. Nå, siden jeg forutsetter at sannhet om verden ikke er tilgjengelig i det hele tatt (i motsetning til sannheter om det virtuelle), må jeg degradere teorier som koherentisme fra epistemologi til vitenskapsteori (hvilket er et mer beskjedent begrep). Men epistemologi blir ikke derved etterlatt som et spøkelsesbegrep — det får andre oppgaver å ta seg av: Kants transcendentalfilosofi er, slik jeg forstår denne, et godt eksempel på det jeg mener er epistemologiens rette område. (Men Kant går etter min mening ikke på langt nær langt nok. For å si det billedlig: Kant oppfant vingene, Nietzsche og Jung brukte dem.)

2. På den andre siden: uten de mange århundrene med manisk depresjon ville filosofien ha vært mye fattigere på utspekulerte ideer, og vår resistans for feiltakelser ville ha vært (enda) lavere.

3. Det er selvfølgelig ikke nødvendig å bevisst arbeide med slike kriterier, siden underbevisstheten gjør dette automatisk for oss. (Apropos, det slo meg hvor underdanig jeg er til min egen underbevissthet: Det meste av mitt bevisste tankearbeid går med til forsøk på å ekplisere dunkle tanker som finnes og allerede er i bruk i meg, uten at jeg har blitt briefet! — Er underbevisstheten min sekretær, eller er det motsatt?)

4. Bokstavlig talt arkaisk. Som jeg har skrevet om tidligere, har jeg ingen tro på at de gamle var så dumme at de tok mytene sine bokstavlig.

A og B snakker om bl.a samtaler

A: «Taushet er som regel det klokeste valget.»

B: «Ikke hvis de tilstedeværende er unge eller ikke kjenner hverandre, og er nervøst nysgjerrige på hverandres status, for da kan disse personene lett tippe over i forfengelighet eller selvmedlidenhet. I et slikt tilfelle er det best å si noe som er lite verd, fordi dette kan bidra til å etablere et trygt og derved fruktbart utgangspunkt for en fortsettelse, så den samlede verdien av samtalen kan bli større.»

A: «Det er sant. Men hvis man røper dette motivet, som f.eks. ved at det aktuelle utsagnet blir oppsiktsvekkende lite verdifullt — da har man skutt seg selv i foten, for de tilstedeværende kommer til å stusse seg inn i meta-spiraler og bli svært forvirrede. Hvis situasjonen allerede er nervøs, er forvirring det siste man vil legge til.»

B: «Det trenger ikke å føre til forvirring. Det kan også lette på den nervøse stemningen. La oss si at den som kommer med det verdiløse utsagnet heter X, og de andre heter Y og Z. Disse andre får, etter Xs utsagn, anledning til å komme med et enkelt spørsmål for å oppklare en formodentlig selvsagt forvirring. Et slikt spørsmål vil ikke stille spørreren i et dårlig lys, og heller ikke koste den en dråpe anstrengelse, nesten uansett hvilket svar det fører til. Med andre ord: Ballen kastes tilbake til X, og denne får en ny sjanse. Det naturlige svaret for X (hvis han er som meg) ville da være å analysere sitt eget verdiløse utsagn — og siden imponerende analytisk improvisasjon er en ganske vanskelig øvelse, vil det antageligvis slå litt feil. Altså: X blir provosert til å si noe som er akkurat passe verdiløst!»

A: «Jeg overser noen mindre viktige reservasjoner her, og sier meg enig.»

B: «Men tilbake til påstanden din, la meg ta den mer alvorlig: Hva får deg til å si at taushet som oftest er det beste?»

A: «Fordi det er lite gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Man bør holde seg over en viss terskel. Og når man holder seg over en viss terskel, da er det i de fleste sosiale situasjoner ikke så mye igjen å ta av. Det er på dette punktet jeg fraråder å ty til bortkastet pjatt — la det heller ebbe ut på en litt pinlig måte, om det er alternativet.»

B: «Hvor universelt tenker du dette?»

A: «Ganske universelt. Vel, dette fortjener en digresjon: — Det finnes selvfølgelig unntak, hvor det er gunstig å samtale for sosialitetens skyld. Og faktorene dette avhenger av varierer fra person til person. Det kan for eksempel være at man ikke evner noe annet enn sosialitet. Eller det kan være en god strategisk beslutning å være sosial i enkelte situasjoner, for å kjøpe seg anledning til å gjøre gunstige ting på et annet tidspunkt. I et samfunn er det viktig å holde ved like tillitsbånd, så ingen blir utrygge, for det er mer fordelaktig å ha et tillitsfullt og sosialt samfunn enn et mistroisk og kontemplativt. Altså: Jeg mener det ganske universelt, men ikke slik at jeg kommer til å presse det på noen.»

B: «Press er vel heller ikke det beste virkemiddelet i en slik situasjon. Som enkelte gamle kinesere sikkert ville sagt: Man skal ikke presse der hvor det er motstand — omgå heller problemet.»

A: «Godt sagt. — Men her vil jeg faktisk gjerne understreke viktigheten av andre verdier enn våre her: På samme måte som at man godtar dårlige argumenter for å beholde husfreden, slik bør man også til en viss grad gå med på falske idealer for å beholde samfunnets stabilitet.»

B: «Spennende tema! Hvilke falske idealer tenker du på?»

A: «Kjærlighet, frihet, ydmykhet, sosiabilitet, slike ting. Disse verdiene har en problematisk begrunnelse, men enda mer problematisk vil det være om den jevne borger opplever dem som problematiske! Disse verdiene er samfunnsbærende. Ikke fordi de er sanne, men de ville ikke ha erobret verden om det ikke var for at de var best til noe…»

B: «Jeg ser! Enkelte idealer har erobret verden. Vi lever under et imperie, og bør opprettholde den høyst gunstige pax idealica! Det er akkurat som i politikken; man bør ikke forandre den nåværende orden utenfra og med våpen, men innenfra, med lure sjakktrekk i riktig retning.»

A: «Dette ble en glimrende digresjon! Vi kunne gjerne avsluttet her, men jeg er ikke helt ferdig med å svare på spørsmålet om hvorfor taushet som regel er klokest: Motiver er bare ett aspekt. Et annet jeg vil ta opp er vanskelighetene med å uttrykke seg: Det er lite gunstig å forsøke å si noe når man har lav sannsynlighet for å lykkes med overføringen. Siden vanskelighetene med å uttrykke seg øker hurtig med temaets kompleksitet eller fremmedhet (man kunne nesten lagt til gunstighet her —), er det som regel best å finne andre, sikrere uttrykksmåter for slike tanker enn den muntlige.»

B: «Så muntlighet er bra for to ting: 1) Grooming, og 2) Overføring av enkle eller velkjente opplysninger, som på tross av at de er enkle eller velkjente, ønskes å formidles?»

A: «En ting til: De mange slags sosiale spill kan være interessante å observere utenfra. Kanskje det til og med kan være gunstig å delta i slike spill personlig også av og til — den vises interesser er uransakelige…»

B: «Nå glemmer du viktige ting som oppdragelse av barn og generell folkeopplysning.»

A: «Ja, faktisk gjorde jeg det. Du har rett, og det er et viktig nok punkt: Noen må være menneskegartnere. Men først må disse bli vise. Og da er selvutvikling første bud.»

B: «Er det nå vi lar det ebbe ut på en litt pinlig måte?»

A: «Ja…»

Piracy undergraver julefeiringens nåværende form

Jeg forestiller meg julenissens opprinnelse som et lurt triks for foreldre i gamle dager som ville forhindre at barna følte skyld når de mottok gaver. Altså svært høysinnet.

Med storsamfunnet og kapitalismen ble julen uunngåelig nok grundig avfortryllet. Julegaver er nå redusert til lite mer enn et sosialt regnskap. Julen er et blitt et beklemmende spill. Det er ubehagelig å gå rundt i en tilgloret by for å handle gaver man ikke liker til folk man ikke liker å få gaver fra. Smilene på julaften kommer først og fremst av medfølelse med hverandres usagte frustrasjon.

Og internett undergraver nytteverdien av gaveutveksling fullstendig: Alle gode ting (musikk, filmer) kan lastes ned gratis. Vi står igjen med et valg mellom å gi noe kjedelig eller noe ubrukelig.

Jeg har ikke noe imot en rituell feiring av vintersolverv, men slik julen fungerer i dag er bare tåpelig.

Hvis man insisterer på å gi noe, kan man gi til veldedighet (jeg foreslår Wikimedia). Hvis man insisterer på å få noe, kan man bli enige om å laste ned anbefalte ting til hverandre, eller sette sammen en mixtape for hverandre.

Jeg insisterer verken på å gi eller få. For meg er julen et familie-rituale, og jeg mener tiden investeres bedre hvis man bruker den på å gjøre ting med familien. Hvilke ting man bør gjøre avhenger selvfølgelig veldig av familien. Med min familie kunne jeg tenke meg å sitte og diskutere foran en peis. Og kanskje spille Monopol et par ganger. Og lage pepperkakehus med abstrakt arkitektur. Forhåpentligvis snubler vi over noe som kan være bra å gjøre tradisjon av.

Et godt rituale kunne forresten vært å studert julens opprinnelse i saturnalia og andre solverv-fester. Funnet ut hvor symbolene kom fra. Gjennomskuet galskapen.

Min nett-tilværelse

Output: Jeg skriver kommentarer og idéer her på bloggen og bruker del.icio.us til å anbefale ting. Tidligere har jeg brukt tre fjerdedeler av bloggen på anbefalinger, men dette overfører jeg altså til del.icio.us. Jeg vil oppmuntre alle til å prøve tjenesten — med firefox-addon er den særdeles bra. Her er min del.icio.us-side og her er mitt del.icio.us-nettverk (“Demning” er broren min). Legg merke til at disse sidene kan feedes. Jeg legger også ut bilder (rettere sagt tegninger) på Picasa. Her er mine offentlige web-album.

Input: Jeg finner nettvideoer med StumbleUpon (her er en feed med videoer jeg liker) og musikk med last.fm. Jeg bruker Google Reader som rss-postkasse for alt utenom nyheter. Nyheteskanaler plasserer jeg på Google Homepage.

Verktøyer: Tre firefox-addons er livsviktige: Reader Notifier, Gmail Notifier og del.icio.us-knappene. StumbleUpon-toolbaren bruker jeg også, men den tar litt for mye plass.

Jeg tar gjerne imot spørsmål om hvordan tingene jeg viser til fungerer, og vil dessuten veldig gjerne ha forslag til bedre måter å gjøre ting på.