Jeg vil ha et turbasert fortellingsspill hvor en bot sender en epost til den det er tur til, som man kan svare på for å gjøre seg ferdig med sin tur. Boten sender da mail til nestemann, med historien så langt. Hvis to døgn går uten at boten får svar, sender den automatisk mail til neste på listen.

Når det har gått en runde, har boten litt statistikk å forholde seg til, og kan informere den den mailer om hvor mange ord man har skrev sist, hvor mange ord man gjennomsnittlig skriver, hvor mye dette er mer eller mindre enn det som er bestemt som mål per innlegg, og hvordan dette forholder seg til de andre skribentenes innlegg-lengde, gjerne visualisert med et lite kakediagram eller noe. Dette er viktig for at man skal vite omtrent hvor mye man bør skrive. Et system for å gi hverandre thumbs-up eller -down burde kanskje også være der, men slike oppmuntringer og nedmuntringer bør være noe unntaksvis, ikke noe man gir til hvert innlegg.

200 ord per innlegg kan være bra med tre spillere. Da får man 400 ord å lese hver gang, og det bør alle orke.

Boten ordner teksten på en nettside, som en designert ansvarlig kan gå inn og endre, først og fremst for å rette på småfeil og legge inn linjebrekk og titler på steder som passer med den samlede teksten.

Dette er bare den tekniske siden av saken. Det er selvfølgelig også interessant å se på hvordan man rent praktisk bør gå frem i et slikt fortellingsspill, hvilke regler man bør innsette osv. Jeg har en del tanker om det, men det er lite vits å komme med dem så lenge det ikke finnes noen gode nok spillmuligheter.

Jeg har flere forskjellige blogger og bruker også andre tjenester hvor jeg publiserer ting på nett. Jeg kan ikke skrive alt på samme blogg, for kun de færreste vil være interesserte i alt jeg skriver, f.eks. det jeg skriver på denne bloggen. Jeg vil ha en offisiell blogg, hvor jeg prøver å være seriøs, og en annen hvor jeg kan skrive hva jeg vil (denne). Men å ha dem adskilt er også dårlig, for da må publikum gå og plukke feeder manuelt. Bedre ville det vært hvis alt var tilgjengelig på samme side. Ikke en blogg, men en slags samlet outlet, gjerne også kalt Outlet. Øverst på denne siden skal det stå en liten liste, som denne:

1. Skikkelige ting (1 post i måneden)
2. Uhøytidelige skriblerier (1 post per dag)
3. Drømmejournal (1 post i uken)
4. Anbefalinger (Reader Shared, 1 post per dag)
5. Skikkelig mikroblogg (1 post i uken)
6. Uhøytidelig mikroblogg (3 poster i uken)

Bak hver av dem skal det være en liten rute man kan hake av. Det som er haket av bestemmer hva som vises på Outlet-siden. Standard i dette tilfellet kan være 1, 4 og 5. Det er det jeg gjerne viser til alle, og som jeg håper alle er interessert i å abonnere på. Spesielt interesserte kan huke av de andre for å se mine halvferdige ressonementer, skrivefeil, kleinheter, uinteressante drømmer osv. Når man henter RSS-feeden fra Outlet-siden, inneholder den alt som på det tidspunktet er huket av.

Hvis jeg vil legge til eller trekke fra outletlisten, får alle som abonnerer en melding om hvordan jeg har forandret ting, i tilfelle de er interesserte i å forandre sitt abonnement. Dette får jeg advarsel om når jeg vil forandre, og jeg rådes til å forandre så sjelden som mulig.

I en slik liste kan også ting som Flickr, youtube osv. vises, og man kan bestemme hvordan, f.eks. kan man få kun thumbs til Flickr-bilder, bare ingress til bloggposter osv. Eller alt av alt.

Ellers fungerer det som en vanlig blogg.

De bør være små nok til at alle kan komme til orde, gjerne 2-12). Medlemskap bør ideelt sett bestemmes av sammenfallende interesser og likt nivå. Det beste hadde vært om man hadde verktøyer for å visuelt posisjonere seg i forhold til andre (slik de tenker innenfor et gitt tema), og et rankingsystem hvor folk på lave nivåer har svakere stemmerett enn de på høyere.

Eksempel: Hvis en utmerker seg i diskusjoner i en gruppe på lavt nivå, stemmer folk ham opp til et nytt nivå. Han kan fortsatt være i gruppen, om han ikke har et bedre tilbud på et høyere nivå. Hvis han stemmer på andres ferdighet, har han dobbel stemme, men bare innenfor det feltet han har fått levelup (f.eks. filosofi/metafysikk).

Hvis flere har levlet litt og har posisjonert seg i forhold til hverandre, kan man få opp forslag om å danne nye grupper med nye folk. F.eks. kan det være en Nietzscheaner som nettopp har levlet til level 3, hvor jeg også er. Jeg har posisjonert meg nært noen som har posisjonert seg nært ham, så en eller annen intelligent algoritme tenker at det kan være mulig vi har noe felles. Jeg får forslaget, og tar kontakt, med forslag til hvilke temaer vi kan diskutere.

Seminarer er helst ikke bare diskusjonsgrupper. Slik jeg tenker det kan diskusjon være bare forberedelsen til en tekst hvor man gjør rede for sine syn og sine begrunnelser, sine forskjeller fra de andre posisjonene som har kommet opp i diskusjonen osv. Noen seminarer kan være løsslupne, og tillate slike papers å sitere fra diskusjoner. Andre kan være strengere, og kreve at man siterer noe grundigere forberedt, evt. spør den det gjelder om en uttalelse.

Papers bør være på en overkommelig størrelse, men hva som er overkommelig øker vel med ferdighetsnivå (og ambisjonsnivå). 

Verdier forholder seg gjerne til faktapåstander, som i sin tur refererer til virkeligheten i seg selv. Men hva med verdier i en hypotetisk verden? Ville ikke de fremdeles være verdier? Mens faktapåstander om en hypotetisk verden er langt vanskeligere å akseptere muligheten for, idet en slik verden jo er konstituert av våre påstander om den.

Virtualisme gjør det mulig å tenke på faktapåstander om en hypotetisk verden på en mer meningsfull måte. Og verdipåstander i virtuelle omstendigheter blir ikke bare et meningsfullt tankespill, men nær gyldige. I en virtualistisk verdensanskuelse kan man stole mer på verdier enn man kan på faktapåstander.

Før var fakta tenkt på som objektive, og verdier subjektive. Med virtualisme blir bildet et annet: Verdier blir (virtuelt) objektive, mens faktapåstander ikke kan bli mer enn forsøksvise, fordi de erkjennes å ha innebygd en umulig pretensjon, som alltid undergraver deres gyldighet.

Dette er ikke helt å snu på hodet, men det ligner litt. Verdier er fastere enn man har tenkt. Enn jeg har tenkt. 

Vi bør reforankre oss, fra virkeligheten til verdier og virtualitet.

Matematikk er applisert sinn, fysikk er applisert sinn, nevrovitenskap er applisert sinn, alt vi forstår er ved det at vi har forstått det blitt sinn eller virtualitet. Kropp/sinn-problematikken kan i streng forstand reduseres til perspektivismeproblematikken. 

Vi mennesker er datamakiner som er optimalisert av naturen til å finne praktiske løsninger på problemer i våre naturlige omstendigheter. Måten vi gjør dette på, i hvert fall på det bevisste nivå, er at vi konstruerer enkle modeller (matematiske eller metaforiske), og setter dem til å representere virkeligheten, som en optikk for å gi mening av den umiddelbare sanseerfaring. Men denne umiddelbarhet selv er også virtuell. Dens natur er i langt mindre grad tilgjengelig for oss, så påstander om den blir veldig spekulative. Dette området overlates til psykologien.

Bildet over medfører at det er umulig for oss å observere virkeligheten i det hele tatt bortsett fra gjennom virtuelle strukturer som optikk eller fortolkningskode, og at den klarhet og forståelse vi regner for å være særegent for mennesket, krever fortolkning på høyere nivåer enn det umiddelbare. Dette nødvendighetsforholdet mellom fortolkning og erfaring overhodet er grunnen til at vi har så lett for å forveksle modellene med virkeligheten selv, selv i vår vitenskapelige samtid. To viktige poenger ang. de to nevnte virkemidlene er 1) at matematikk er like falskt som metaforikk, og 2) at metaforikk er like viktig som matematikk (om enn ikke like mektig, i hvert fall slik tingenes tilstand er i dag).

Galileo Galilei skrev at matematikk er det språket med hvilket Gud har skrevet universet. Også her kreves en kopernikansk vending: Matematikk er ett av språkene vi skriver universet med — og Gud er blant våre favoritt-karakterer.

“Whatever can be thought of is an idea in the mind of the person thinking of it; therefore nothing can be thought of except ideas in minds” (Russell om Berkeley). Tanken er fiktiv og det virkelige utenkelig.

Den religiøse tenkemåte er feil: virkeligheten er ikke som den beskriver. Den vitenskapelige tenkemåte er også feil: vi har ingen plass i den virkeligheten den beskriver. Men disse to tenkemåtene er ikke i en nødvendig konflikt med hverandre. De er ikke gjensidig utelukkende. Fiksjonsteori er en høyere tenkemåte som omfatter dem begge.

Den letteste måten å internalisere en modell, er å tro på den, dvs. metodisk forveksle forenklingen med virkeligheten, med det formål å finne alle uoverensstemmelser det måtte finnes og deretter forklare eller bortforklare disse.

Mennesker er uhyre flinke til å tro. Vi kan rettferdiggjøre nesten hvilke som helst postulater. Problemet er det som kalles overtro: Når menneskene blir besatte av troen på spesifikke trospostulater. Forvekslingen med virkeligheten blir da så gjennomført at man, når ens forestillinger bryter sammen av indre selvmotsigelser, faktisk kan bli revet i stykker sammen med dem. Eller når troen blir blass: man blir selv blass!

Overtro er, for å si det klinisk, en løsning som har akseptabel funksjonalitet til lav kostnad i et svært snevert spekter av mulige omstendigheter. Det skal ikke mye til for å rokke ved selve fundamentet til en overtroisk. De er derfor tilpasningsudyktige og sårbare. For mennesker, som har kapasiteten til å håndtere en mer fleksibel men mer kostbar løsning, og som lever i omstendigheter som er uforutsigbare og uvennlige, er overtro å betrakte som en memetisk sykdom. I helt andre omstendigheter (som f.eks i Himmelen) kunne overtro vært en luksus man burde få nyte, men så lenge vi lever på jorden er det uakseptabelt for alle andre enn de som lider kritisk nød og må spare på alle slags krefter.

Men selv uten overtro er påstandene vi hviler vår erkjennelse på er mytiske i den forstand at de nødvendigvis er grove forenklinger; hvis vi hadde insistert på å få med enhver nyanse, ville vi aldri kunnet tre frem for det store bildet, hvor man kan slukke tørsten etter følelsen av å beherske verden. En slik innsiktsfølelse er riktignok falsk, og følgelig flyktig, men dette kunstige sollyset er (etter min mening) det beste og gunstigste livet har å by på, intet mindre.

Vi (spesielt mektige aktører, men også vanlige individer) må forholde oss til stadig mer hypotetisk. Skillet mellom det potensielle og det faktiske, det mulige og det virkelige, blir stadig tynnere og mer forvirrende. Og denne flytende overgangen går helt ned til de helt innbilte, rent spekulative skisse-tanker. Vi trenger et kart. En skala med nivåer med navn, så vi kan kommunisere nyansene.

Verden har blitt blasert, kynisk og apatisk. Blasert og kynisk pga reklame og de mange knapt-farlige triks vi blir utsatt for.

Apati fordi vi vet at hvis vi viser glimt av iver, er all oppmerksomhet rettet mot oss, og alle vil plutselig selge oss noe. Varer eller meninger. Til og med revolusjon er en salgsvare. Alle prinsipper har glippet taket. Det er anarki, og krigens og markedets logikk gjennomsyrer alt. Ikke vær entusiastisk, ikke ta verden alvorlig, for hvis du gjør dette, da blir du angrepet og trukket i fra alle hold.

Massen er anemisk. Viljen er tappet. I det øyeblikket en ny dråpe av vilje blir registrert, blir den utbyttet til det maksimale, noe som gjør at dråpene blir mer og mer tilbakeholdne. Viljen tappes. Det er bare teenagere som er naive nok til å tro på noe som helst, enten det er VG-listen eller revolusjon.

Apati er ikke et individuelt problem.

Ingenting er virkelig, alt er bare virtuelt. Vi kan erfare virtualitet som om det er virkelig, ergo er virkelighet kun en måte å erfare ting på. Virkelighet er i subjektet som ser. Om det finnes en ekte virkelighet på objektenes side er umulig å vite, for vi kan ikke erfare noe som helst bortsett fra som oversatt til virtualitet. Strengt tatt bør vi altså være agnostiske, men det er nok mer hensiktsmessig å anta at objektene ikke har noe ved seg som har den fjerneste grad av slektskap med det vi kjenner som virkelighet. Slik blir det lettere å bruke “virkelighet” som begrep om perspektiver og fiksjonsverdener.

Det er vanskelig å unngå å bruke dette ordet også om våre ytre omstendigheter. Dette er beklagelig, for det skaper unødig forvirring. Ordet virkelighet setter krav til våre omstendigheter om at de skal ha statiske og evige forklaringer. Dette evner ikke våre mentale evner. Derfor er “våre ytre omstendighetene” et bedre ord for virkeligheten. Omstendigheter er omskiftelige, men kan ikke ses bort fra uten å høyne risikoenn for uforutsette uhell. Det vi orienterer oss i omstendighetene våre med er ulike fiksjonsverdener, fra de commonsensiske til de strengt vitenskapelige.

Men langt fra alle fiksjonsverdener forholder seg til den ytre virkelighet i det hele tatt, som valget av ordet fiksjon mer enn antyder.

To problemer:

1. Hvordan forholde seg til virkeligheten når vi ikke kan unngå å redusere den til fiksjonsverdener? Hvilke prinsipper skal regulere valget av fiksjoner i stedet for sannhet?
2. Hva med bruk av virtualitet til andre oppgaver enn den vitenskapelige? Hvis mening er en slik oppgave, er det mulig gå metodisk til verks for å finne f.eks felles prinsipper for mennesker på gitte utviklingstrinn? Undergraver fiksjonsteori meningsoppgaven, idet den fratar oss troen på virkeligheten?

Stykke 46 fra Nietzsches “Den muntre videnskab” (dansk oversettelse):

“Vor forbavselse. — Der ligger en dyb og grundlæggende lykke i, at videnskaben opdager ting, der holder stand og til stadighed danner grundlag for nye opdagelser: det kunne dog være anderledes! Ja, vi er i den grad overbevist om alle vore dommes usikkerhed og fantasteri og de evige ændringer af alle menneskelige love og begreper, at det egentlig forbavser os, hvor meget videnskabens resultater holder stand! Tidligere vidste man intet om denne foranderlighed ved alt menneskeligt; sædvane-sædeligheden opretholdt troen på, at hele menneskets indre liv var fæstet med evige klemmer til en jernhåd nødvendighed; måske følte man tilsvarende en forbavselsens vellyst, når man fik fortalt eventyr og historier. Det forunderlige gjorde de mennesker så godt, fordi de af og til nok kunne blive trætte af det regelrette og evige. Endelig miste jordforbindelsen! Svæve! Strejfe om! Være ude af sig selv! — dét hørte til tidligere tiders paradis og frådseri, hvorimod vor lyksalighed ligner den skibbrudnes, når han er kravlet i land og står med begge ben på den gamle, faste jord — forbavset over, at den ikke gynger under ham.”

Jeg har endelig begynt på det jeg håper vil bli en forholdsvis grundig lesning av Kants “Kritikk av den rene fornuft”. Jeg vil føre studielogg her, hovedsakelig om ting som kan berøre min egen planlagte masteroppgave om virtualisme. Ting som det følgende:

Kants argument for viljesfrihetens mulighet er godt: Determinismen slik den springer ut av naturvitenskapene, har kun gyldighet for ting slik de fremtrer, ikke for tingene i seg selv. Vår erkjennelsesevne er begrenset, og kunnskapene våre vil alltid være ufullstendige. Ting i seg selv er strengt tatt størrelser vi ikke kan hevde å vite noe som helst med absolutt sikkerhet om. — I denne uvitenheten er det rom for tro på viljesfrihet, idet vi er noumenelle vesener, ikke bare fremtredelser.

Kant kan dog ikke komme med den positive påstand at vi faktisk har fri vilje, like lite som han kan si at tingene i seg selv eksisterer som tidløse eller romløse. Det eneste han kan si er at han ikke kan si verken det ene eller det andre. Denne konklusjonen er det han bruker til moralens forsvar mot trusselen fra determinisme (Kants moralbegrep forutsetter viljesfrihetens mulighet).

Det er altså plass for troen på viljesfrihet, men en slik tro vil være ubegrunnet, og derfor irrasjonell, i hvert fall i første omgang. Ved nærmere øyesyn blir det dog klart at denne troen har verdi for den levende aktør som heuristikk, en verdi som er nok til å berettige troen — men vil ikke dette nødvendigvis også gjelde annen nyttig overtro?